BLOGGTOPPEN VS. SYLTELABBEN

Kjære lesere.

Hva er en interessant blogg? Unnskyld at jeg spør. Denne bloggverdenen er rimelig stor, og det er maaaange som blogger. Men jeg kan ikke noe for at jeg lurer på hva det er som gjør at de største bloggerne akkurat er de største. De skriver jo ikke om noe spesielt? Det er jo "alt og ingenting" og hverdagen. Hva er det som gjør at de har kommet seg til toppen? Jeg undres og jeg funderer, er det sånn at man virkelig må kaste seg rundt og lage innlegg som inneholder provoserende ting, nakenhet og tydelige tegn på høyt pengeforbruk? Er det virkelig det som fenger?
Dette er ingen kritikk til de store bloggerne, jeg er stor fan.
Men hva med sånne som meg da? En sliten, dvask og kjedelig småbarnsmor, som til dels har utgått på dato, er ikke det noe folk vil lese om da? Nei, det er ikke spennende nok, forståelig. Hvem vil vel lese om hormonspiraler, overflødig flesk og trassalderens kraftige tak rundt min sjel?

Nå sitter jeg her i soffan og glaner utover stua som er dekket av leiker og rot. Også et tørkestativ med klær som jeg selvfølgelig hadde klart å glemme ute på terassen i natt, fint med det regneværet i formiddag da.  Mitt stakkarslige forsøk på å gjøre det en smule fint her, med sauskinn og diverse, ja det kan jeg bare drite i. En av ungene hadde en aldri så liten ulykke som innvolverte en solig mengde avføring her for litt siden. Jeg feilberegna fullstendig og ante fred og ingen fare helt til jeg så at det hadde rett og slett rent gjennom hele bleia. Ungen satt fornøyd og glad på et av mine dyrebare sauskinn fra Irland. Resultatet av den runden der var at jeg måtte faktisk klippe og stusse saueskinnet i etterkant, for det var ikke like hvitt lenger. Folk sier "Nei du må bare fjerne alt som ungene kan ødelegge". Men altså, da må vi jo fjerne alt av møbler og bare se til å få plasta ned hele huset, for det er jo absolutt ikke en eneste ting som er trygg med to ville tornadoer løpende rundt her. Nei sånn vil jeg ikke ha det, makan til trist a gitt. Nei da får vi heller bare tåle å måtte stusse litt på saueskinna.

Jeg prøver å ha bittelitt fokus på meg selv for tiden, ikke bare for min egen del, men også for Glenn sin del. Stakkars mann. Ting blei vel kanskje ikke helt som han hadde sett for seg. Det starta jo så bra. Og nå, nå har ha mor endra fasong og "snuppa" har plutselig blitt "syltelabben". Snakk om å ha utgått på dato! Jeg skal ærlig innrømme at denne slankinga som jeg iherdig prøver på, det er jammen ikke lett. Jeg merker ikke noe særlig forskjell, og buksene er like trange som før. Jeg syns det er urettferdig rett og slett, for jeg gjør virkelig en innsats, men blir jeg belønna for det? Nei....

Tuddelu!

 

HARRYTASS

Jeg går stadig å drømmer om å reise avgårde på en deilig og rolig ferie. Jeg ser for meg at jeg ligger på ei solseng ( merkelig nok så veier jeg ca 35 kg mindre når jeg ser for meg dette), sola steiker og et duggfriskt glass med hvitvin ved min side. Men som sagt, det er rein dagdrømming.
Glennebass liker seg best hjemme, og fremover så er det jo hoteller med et godt aktivitetstilbud til barna som gjelder.
Jeg har jo et par-tre minnerike sydenturer fra mine glansdager som jeg kan tenke på, her jeg sitter hjemme og lengter etter sol og varme.

Men i dag åpnet det seg en mulighet for et aldri så lite utenlandsopphold. Min gode venn Martin, eller egentlig så er ha bestekompisen til Glenn, men jeg låner han litt innimellom, vi satte kursen mot Sverige og nærmere bestemt Svinesund.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg er rimelig godt kjent på Nordbysenteret, og jeg er ikke flau for å si det. JA, jeg er harry og jeg syns det er helt greit.
Jeg er kanskje ikke den skarpeste kniven i skuffen når det kommer til sånne store og viktige ting, men spør meg hvor kokosmelka står på Nordbysenteret, og jeg kan ta deg dit på 10 sekunder.

I dag blei jeg ekstra glad når jeg fant "røstipotatiser" i frysedisken. Sånne trodde jeg at man bare fikk på restaurant (jeg er ikke så ofte ute å spiser da kan man si), så resultatet ble jubel ved middagsbordet i heimen når a mor kunne servere poteter på en annen og mer kulturell måte enn vanlig.


Jeg vandret litt rundt mens Martin handlet inn sine nødvendige toalettartikler, og da kom jeg over denne must-have genseren med sjølveste JB på. Denna hadde vært noe å smette inn i før natten smyger seg på, men dessverre så hadde de ikke min størrelse.

 

Så alt i alt har dette vært en ganske så fin dag, ikke bare har jeg fått handla inn en solid mengde kjøtt og flesk, men jeg har også krysset riksgrensa, og jeg vil si at jeg har vært en smule lengre sør enn om jeg ikke hadde dratt. Jeg er fornøyd med mitt litt avbrekk fra hverdagen.
Takk igjen Norbysenteret for at dere alltid har åpent og fulle disker når jeg kommer, dere er ikke syden men dere er en god nummer to. Og takk Martin, for ditt ubeskrivelige gode reiseselskap.

 

 

Tuddelu fra Brøytefrua

 

 

SEND MOR PÅ JAKT -EN INVESTERING FOR EN HYGGLIGERE HVERDAG

Når man får barn så er det lett og bli dratt med i dragsuget og på en måte glemme seg selv litt. Og det er jo naturlig at man kanskje ikke setter seg selv først etter at man har fått barn. Jeg har jo lenge følt at jeg har forsømt meg selv på en måte. Dagene bare flyr avgårde, unger som hyler og et evig stress for å skulle rekke de tingene man skal i løpet av en dag. Mine personlige ting, som det å sminke seg og kanskje dra over legga en gang i ny og ne, det faller langt ned på lista. Og man blir jo ikke akkurat sjarmerende av den slags adferd.
Jeg mener at selv om man får barn, så er det viktig å ikke glemme seg selv helt bort. Ihvertfall så føler jeg at for meg så er det viktig å ivareta mine interesser og kunne ha litt egentid innimellom, nettopp for å klare å fungere bedre som mamma. Vi er alle forskjellige og vi takler foreldrerollen forskjellig, og det må man respektere.

Til tross for at mine aller nærmeste ikke har noe tro på meg som jeger, så har jeg nå tatt både jegerprøve og storviltprøven, og er straks klar for årets elgjakt. Glennebass bare ler stille av meg. Men jeg så hans bekymrede blikk da han i dag oppdaget at det rulla ammunisjon rundt i bagasjerommet på konebilen. Mulig jeg er i ferd med å bli noe mer barsk enn han hadde håpet på!
Jeg har vært å plukket meg ut en særdeles nydelig jaktdress, som jeg har fått trøkt den bulkete kroppen min inn i. Jeg kommer til å gå i ett med naturen, og på den måten være ekstremt farlig der jeg skal sitte fullada med ammo ute i de dype skoger.
Det er godt elgen ikke er kjøtteter sier nå jeg, for da ville jo jeg fungert best som åte.

Som dere sikkert ser, så tar jeg meg veldig bra ut i kamuflasje.

Jeg er både spent og redd for hva som venter meg på jakt. Jeg skal være med på opplæringsjakt for damer i Trysil i oktober. Jeg skal altså dra langt ut i ødemarka og treffe en gjeng med blodtørste jegere som jeg aldri har møtt før, og jeg skal bo i noe som heter "koie", et sted hvor det ikke er særlig dekning. Jo mer jeg tenker på dette, jo mer redd blir jeg. Jeg har sett altfor mange skrekkfilmer, og jeg ser at dette kan bli en bra historie. Jeg er i tilegg ikke spesielt god på sånn felles soving, og jeg liker å ha mitt eget toalett. Så dette kan bli spennende og utfordrende, både for meg og ikke minst for den stakkars personen som skal dra rundt på meg i Trysils dype skoger i hele 4 dager.

Så jeg føler meg heldig som har muligheten til å få gjennomført dette. Og endelig etter mange år får jeg oppfylt drømmen om å være jeger. Og poenget mitt med dette innlegget, bare sånn for å komme inn igjen på det jeg startet å skrive om, er at dette er en måte jeg henter energi til å holde hodet over vann i hektiske hverdager. Det å kunne få muligheten til å være borte noen timer innimellom for å trene med rifla, eller ri en tur i skogen. Dette er ting som er viktig for meg, og som er viktig at jeg faktisk tar meg tid til. For hvis jeg ikke gjør det, og bare nedprioriterer mine egne interesser
h e l e tiden, da har jeg tilslutt ingen energi og alt blir ekstra tungt. 
Og dessuten så kan det å skyte på blink virkelig anbefales hvis man sitter inne med en god del frustrasjon fra f.eks. påkledning og tannpuss av en bestemt 3-åring.
Ta ansvar for sjel og kropp, så blir alt bare topp ( eller ihvertfall kanksje litt lettere).

Tuddelu!

STREKKMERKER SÅ STORE SOM HOGGORM

Vær deg sjæl, sies det.
Men herregud, jeg har ikke sett meg sjæl på flere år, tenker jeg.
Standaren på mitt ytre vesen har forfalt. Til de grader. Jeg er ikke en av de damene som forenes godt med svangerskapkiloene, men de forenes tydeligvis godt med meg, for de har hengt fast ved meg siden de ankom.

Jeg ville aldri vært foruten grunnene til at jeg har disse kiloene, barna mine. De er det beste som har skjedd meg, bare så det ikke er noen tvil om det. Men det må da være lov å bli en smule bitter når en ser seg selv i speilet nøyaktig et år etter fødsel, og man ser like diger ut som den dagen man rulla inn på fødestua. Og man blir jo ikke akkurat mindre bitter når man ser rundt seg i sosiale medier, og ellers i hverdagen, der man ser mor og barn i en lykkelig setting, hvor mor er like slank som hun var i sin glade ungdom og babyen er vel knapt en måned gammel. Altså da blir jeg muggen. Jeg burde vel egentlig unne de som er den type mennesker denne fantastiske egenskapen, men sorry, innerst inne så gror det et lite hat.

Ekstra kvalm blir jeg av disse "3-dager-etter-fødsel-selfiene", hvor en stolt mor viser frem sin slanke kropp og six-pack. Hva er det for noe søppel å slenge rundt på nettet? Ca. 2 % av verdens befolkning ser sånn ut etter et svangerskap, så med andre ord så er det svært uvanlig og ikke det normale. Men på en eller annen måte kommer ikke "det riktige" bildet av en postfødende mor frem. Hvor er bildene av smårusa mødre, som har revna fra skroget og helt opp til nakken, og som bruker bleier på størrelse med putetrekk? Hvor er bildet av mødre som griner av frustrasjon? Hvor er bildene av mødre som har soppinfeksjoner på titsa og og strekkmerker så store som hoggorm? Nei, la oss kalle en spade for en spade, og ikke forvrenge verdens syn på hvordan en postfødende mor ser ut.

Når utgangspunktet blir som vi ser over her, da er ikke mulighetene mange. Stressende hverdag med småbarn er jaggu ingen spøk, og med dårlig selvbilde i tilegg så kan det bli ganske slitsomt.  Og jeg har nemlig forhørt meg litt rundt, og jeg finner faktisk trøst i å høre at andre også har en kaotisk og slitsom hverdag. Og det er ganske så mange viser det seg, som faktisk opplever småbarnsperioden og tiden etter svangerskap som et lite helvete, det bare kommer ikke tydelig nok frem i sosiale medier. Og jeg blir faktisk glad (les: lettet) av å høre at andre har det litt kjipt. Det høres fælt ut, og det er det sikkert også. Men sånn har jeg altså blitt.
Jeg har kommet til en punkt i mitt liv der jeg kjenner at det å se ut som jeg er halvt død og ufresh, det orker jeg ikke lenger. Jeg orker ikke sammenligne meg selv med "den perfekte mor" som blir fremstilt "der ute", men jeg må allikevel ta noen grep. 
Det er på tide å grave forbi tamponger og tanntråd, og videre ned i skuffen til der sminken min har oppholdt seg de siste åra. Jeg skjønner at jeg må prioritere meg selv litt, ikke bare for min egen del, men også for mine nærmeste. For når man ikke føler seg bra eller har det bra, da er man ikke særlig årleit å være sammen med heller. Jeg blir en drage. Og ingen syns drager er spesielt fine på nært hold.

I dag har jeg vært hos frisøren og fresha meg, og det var himmelsk. Jeg fikk altså en hodebunnsmassasje som var så vanvittig god at jeg er helt seriøs når jeg sier at Jesus sjøl stod å vinka på meg i det fjerne. Jeg dubbet av og det var skjønt.
Frisørturen var livsnødvendig, og jeg føler en bitteliten boost av å se at jeg trenger faktisk ikke se ut som et fugleskremsel, hvis jeg ikke vil.

1)

2)

3)

Jeg sier ikke at jeg ser ut som en gudinne, men det blei jammen meg noen hakk bedre.
 

Så nå gjelder det bare å IKKE  la seg innbille gjennom sosiale medier at hverdagen er problemfri, eller at "alle" mammaer ser superfreshe ut hele tiden.
For det er bare bullshit.
Ja til realitet.

 

Tuddelu fra Brøytefrua

Kjøttkaker, vær så god!


Ja her står jeg i all min prakt og skinner som en diamant mens jeg lager et herlig måltid til min kjære familie. Det er fælt å observere hvordan ens ytre har fallert så kraftig i løpet av disse årene. Men dette er altså den harde hverdagen. For meg, og mange andre. Men jeg skjønner ikke hvordan "alle" dere andre mødre klarer å se så freshe ut midt oppi det hele?? Altså jeg ser ut som om jeg nettopp har blitt utført gjenopplivning på hver eneste dag. Jeg trenger skjønnhetstips som passer inn i en hektisk hverdag. Og hvis noen føler for å tipse Jan Thomas om et "prosjekt" - IKKE NØL!

TAKK GUD FOR CELLULITTENE MINE

Ja, da var nok en helg over og uka står for tur.

Jeg bråvåknet i dag tidlig og skjønte knapt nok hvem jeg var. Klokka viste 07.45, og det var stille i huset - alle sov! Det er ikke hverdags i detta huset. Ca 2 minutter senere var alle mann på dekk og dagen kunne rulle igang.
Jeg fikk innvilget litt alenetid rett etter vi stod opp, og valgte dermed å sale opp min stolte ganger Benny, og ri en tur. Da jeg hadde fått slengt den digre kroppen min opp i salen satte jeg kursen mot nyslåtte jorder og skogen. Herlig altså, fullstendig stillhet og ikke en kjeft i sikte. Det er balsam for sjela, det kan jeg love dere.

Det hele var fantastisk, helt til ca 4 sekunder etter at dette bildet ble tatt. Det viste seg at vi hadde kommet midt oppi ei duejakt, og skuddene ble avfyrt rett ved der vi var. Skal si den turen fikk en brå avslutning. Hesten dreit på seg og ville umiddelbart hjem. Jeg spente til med hver eneste cellulitt jeg har i håp om å holde meg sugd fast i salen ved hjelp av blekksprutteknikken. Sånn sett er det jo veldig kjekt med disse cellulittene, og de fikk med trygt hjem heldigvis.

Vi har jo som noen har registrert fått oss kyllinger her på gården. 11 vakre små fævler som forhåpentligvis er høner alle sammen. Vi vil jo ha egg, ikke hylende haner. Jeg og min eldste datter satt i formiddag og kosa litt med disse kyllingene, vi må jo prøve å få de litt tamme disse fjøra.
Thea klappet og klukket med den søte og fluffy kyllingen, da hun plutselig så på meg og så: "Mamma, jeg vil spise den til middag"... Altså, jeg blei litt stressa av den kommentaren og ei litta rød varsellampe begynte å blinke i det fjerne. Ja vel, så hun vil spise opp kjæledyra sine? Det er vel forhåpentligvis en del av denne sjarmerende utviklingen disse små har. Jeg fikk bortsnakket det hele med at vi skulle jo tross alt ha taco i dag. Kyllingen ble fort glemt.

Ellers har vi vært å bada i dag, innendørs bassenganlegg som vi er så heldig å ha her i kommunen.  For å være helt ærlig så er det noe av det værste jeg kan tenke meg. Jeg hater offentlige bad. Det blir altfor mye nakenhet. Jeg er vant til nakenhet i itt yrke som sykepleier, men det blir straks noe helt annet når jeg må være en del av det. Og for å ikke snakke om følelsen av å trøkke seg inn i bikinien som allerede var for liten FØR jeg fikk barn. Det er ikke noe som styrker forholdet mellom meg og Glenn.
Så der satt jeg da, i barnebassenget og plasket som om jeg var en blåhval som var blitt plassert i ei fontene. "Green Peace" ringer vel i morgen med ønske om å bruke meg som maskot  - Redd hvalene!
Men, hva gjør man ikke for sine barn? Stort sett det aller meste.

 

Tuddelu fra Brøytefrua

DRIT I RUCCOLA'N

Oh holy friday, we meet again.

Hva skal jeg si? Uka har vært røff. Vi snakker blod, svette og en god del tårer. Eldstemann har som tidligere nevnt skadet tennene sine, og uka har båret preg av det naturlig nok. Men hun er heldigvis bedre nå. Minstemann dro på seg en solid forkjølelse forrige helg, som nå i tradisjon tro er ført videre til samtlige medlemmer av familien.

Det jeg ønsker å sette fokus på i dagens innlegg er rett og slett middag. Jeg er en middagsperson. Jeg elsker mat, om det er morgen, middag eller kveld for å si det sånn. Og det er jo også en av mine største lidelser i dette livet. Jeg spiser selvom jeg kjenner at kvalmen siger på, og derfor ser også kroppen min mer ut som en fjellovergang enn noe annet.

Men det er spesielt en rett, en rett som jeg er meget god på å tilberede, som jeg syntes at fortjener litt mer heder og ære enn den har.

Spagetti a la Capri. Nemlig.

I fare for å bli slaktet av foreldrepatruljen, så velger jeg allikevel å sette fokus på denne hermetikkboksen. Jeg serverer gladlig dette til mine barn, og er det noe som faller i smak så er det jammen den smørja der. Altså, hva er det å ikke like?

Pasta  - innafor
Pølser - innafor
Kjøttboller - innafor

Altså, dette er jo de fleste barns yndlingskombo av matretter. Så hvorfor får jeg tvilsomme blikk fra andre mødre i butikken når jeg "fyller" vogna mi med hermetikk? Er det liksom ikke bra nok fordi det ikke tar 2,5 time å lage? Kom ikke her og si at dere ikke kjenner på fristelsen av å bare slenge litt spagetti ala capri i ei gryte, 5 min på full kok og vær så god? Blide og glade barn som kan boltre seg i en herlighet av en rett. Jeg syns det må være helt greit å innrømme at man fra tid til annen tyr til dette produktet (eller andre hermetikkprodukter, lys lapskaus er veldig godt).
Og man er ikke dårlig foreldre av den grunn. Tommel opp for hermetikk!

Her om dagen hadde jeg stått i over en time og laget middag - hakket opp, skrelt, stekt og kokt etter alle kunstens regler. Jeg var svett når jeg var ferdig. Ble det måltidet satt pris på tror dere? Hadde vi en hyggelig familiemiddag preget av ro, harmoni og lykke?
Nei. Det så ut som om IS hadde vært innom.

Nå er riktignok dette bildet oppned, men legger dere godvilja til så ser dere hvor den middagen havnet.
Og da tenker jeg tilbake på de gangene jeg har servert Spagetti a la Capri;  det har ikke vært en bit på gulvet!
De sluker det på lik linje som jeg sluker sjokolade - vi lar ingenting gå til spille!

Få opp øya folkens, gi etter for hermetikken og drit i ruccola'n.

Det skal også nevnes at i skrivende stund så står det faktisk en gryte fårikål og godgjør seg på vårt kjøkken. (Bare sånn at dere ikke tror at vi lever på hermetikk). Jeg fikk nærmest slag da jeg så at fårikålkjøttet endelig lå dandert i kjøledisken i dag. Jeg heiv meg over det som om det skulle vært vann i en ørken.
Så nå sitter'n Glennebass og mildt sagt fråder borti sofakroken her og venter på at jeg skal bli ferdig med dette innlegget så vi kan stupe oppi den gryta.

Så da gjenstår det bare for meg og ønske dere alle en spektakulær fredagskveld.

Tuddelu fra Brøytefrua


 

BURSDAG MED BISMAK AV BLOD OG SVETTE

I forkant av Glennebass sin gebursdag dro jeg og Thea ut for å shoppe en liten gave.
Det var relativt god stemning, og jeg følte at jeg hadde nogenlunde kontroll over situasjonen. Jeg hadde et "ess i ermet" ved at det var lørdag, så jeg kunne jevnt og trutt nevne at vi snart skulle kjøpe lørdagsgodt hvis hun var snill. Og hun var jo veldig snill da.
Vi ankom en klesbutikk og jeg kjenner svetten begynner å piple da Thea kjapt blir veldig varm i trøya inne i den butikken. Snakker med kunder, ansatte og det som er. Jeg jobber hardt med å finne noe passende å kjøpe, da en securitasvakt kommer i stø kurs mot meg.

"Det er ikke lov å gå bak der" sier han med usikker stemme, og slenger hodet i retning av utstillingsvinduet til butikken.
Da har altså Thea funnet veien bak en vegg og inn blant syltynne modeller i plastic fantastic. Jeg prøvde å trøkke den digre kroppen min mellom disse dukkene, uten hell. Jeg fikk lokket henne ut, ved hjelp av lørdagsgodt-metoden. Dette gjentok seg ca 43 ganger, og securitas-vakten så rimelig oppgitt ut, og jeg tror han gav opp.

Bursdagen åpenbarte seg i all sin prakt, og vi sang alt vi klarte til Glenn sin store glede, ca kl 06.00.
Ungene dro i barnehagen, og jeg startet forberedelsene til inntog av svigerforeldre fra alle kanter som skulle komme på ettermiddagen.
Jeg leste et blogginnlegg av "Pilotfrue" her om dagen, og jeg må jo si at det virker fristende å ha et slikt liv. Der viker livet svært lite stressende, fylt med velvære og cashflow. Det er ihvertfall inntrykket jeg får, men om det stemmer er jo en annen sak. Poenget er at jeg leste at hun skulle føne håret og pynte seg før mannen hennes kom hjem, fordi mannen fortjente en velstelt kone.
Altså, den traff meg umiddelbart. Jeg ser ut som jeg er skylt i land etter en kraftig storm. Jeg kunne ikke sett mer jævlig ut om jeg prøvde.

Jeg fikk vondt av Glennebass, og tenkte at ja, han fortjener vel noe annet enn å se djevelen i øya hver dag han også.
Så, siden det var hans bursdag så tenkte jeg at jeg skulle bruke dagen godt til å forberede både middagen og meg selv på en delikat måte.
Jeg var godt igang med kaka, og manglet bare glasuren, da telefonen ringte. Det var barnehagen. Oh shit, hva nå?

Thea hadde falt og slått munnen sin. Det var blod og manglende fortenner og diverse. Det bar avgårde til tannlegen i full fart, men en liten jente som var skrekkslagen fordi hun måtte til tannlegen to uker før egentlig tenkt. Noe vi har jobbet litt med, sånn mentalt sett.
Stemningen var absolutt ikke på topp, og stakkars Thea hadde slått seg kraftig.
Vel hjemme, med blødende munn og forslått kjeve, fikk vi plassert henne i sofaen. Stakkars liten.

Hun ble godt ivaretatt borti sofaen, og jeg  måtte bare hive meg rundt og fortsette forberedelsene, da det skulle komme gjester om en time!
Jeg fikk smelt sammen tre hjemmelagde pizzaer i rekordfart, og for å ikke snakke om kaka; den så ut som den kom ut av ræva på en hest. Jeg kjappa meg å tenne duftlys rundt omkring så det skulle ose av liljer og sjøbris til alles store glede. For jeg hadde jo ikke rukket å verken støvsuge eller vaske noe som helst.

Når gjestene rullet gjennom døra stod jeg fortsatt på kjøkkenet, i joggebukse, usminka og svett som en elv.
Jeg fikk løpt opp og skiftet til en sekk av en kjole og dratt på meg litt mascara. Jeg så ut som en ulykke. Og jeg kunne ikke annet enn å ha "Pilotfrue" i bakhodet, der hun satt i fred og ro, med nyføna hår og ventet på sin heldige mann.
 

Gratulerer med dagen a, Glenn. Vi prøver igjen neste år!

KAMPEN OM SENGA

Og du hellige søndag, i dag har du jaggu vært seig.

Vi var på fest i går. Bygdefest. Det er det værste og beste som finnes på en gang. Det er helt supert her utpå landet når det skjer litt festligheter. Da kommer alt som kan krype og gå, og vi samles på et avsperra område. Det er topp stemning, og man kjenner noen for hver meter man går. Man kan jo ikke annet enn å bli i storslaget. Og det er nettopp det som er så fælt. Man bare kjører på og skåler i vei, for man er jo så innmari glad. Det må jo gå galt, ihvertfall for oss småbarnsforeldre som er ute ca 2 ganger i året.
Vi hadde fått lurt a svigermor til å sitte barnevakt, og vi var ekstremt happy for å kunne dra på oss noe annet enn joggebuksa, og sprade bortover veien. Det vi ikke kom på før litt utpå var jo at; ja, vi har barnefri i kveld, men i morgen tidlig kl 06.00 så har vi absolutt ikke det.

Glenn hadde trekt det korteste strået denne helgen, han skulle nemlig stå opp med ungene i dag. Og jeg var fast bestemt på å ikke gi fra meg den muligheten til å få sove en ekstra time. Så stressnivået mitt blei rimelig høyt da jeg skjønte at han hadde falt for fristelsen av å kjøre i seg shots inne i baren. Jeg gikk inn og prøvde å stikke kjepper i hjula for den fuktige situasjonen som utspilte seg der, hele tiden med bilde av meg selv under dyna en søndagsmorgen. For å kunne sove litt ekstra, helt aleine i senga, det er gull verdt og det var jeg villig til å kjempe hardt for.

Jeg veit ikke hvordan det gikk videre inni baren, men jeg flakset ut foran scenen og lot meg rive med at fatter'n og bandet hans som sang herlige coverlåter. Go fattern! Jeg skjønte da at jeg var nok ikke helt uten promille selv, men herregud så moro a gitt. Jeg følte meg fri som en kjøttmeis og tenkte at morgentimene lå laaangt fram.

Det gikk jo som det måtte gå. Vi våknet med et brak, og Glenn var blodsprengt i øya. Men jeg rikka meg ikke fra den senga. Nå gjaldt det. Jeg skjønte at han prøvde samme taktikk som meg, men forgjeves.
Hvis han ville ha meg ut at den senga så måtte han ha ringt brannvakta for assistanse. Glenn innså at slaget var tapt, og han har vært muggen i hele dag. Relativt dårlig stemning. Men jeg fikk meg 1,5 time med herlig kvalitetssøvn, og det trengte jeg.

Og for å være helt ærlig så er det jo en investering for Glenn at han lar meg sove. Kvinnfolk uten søvn er vel ikke akkurat ettertrakta.
 

Nå er søndagen på hell, og en ny uke står for tur. En ny uke med slitne barnehagebarn, trassaldershow, forkjølelser og diverse. Man kan jo ikke annet enn å kjenne energien krible i kroppen. I morgen er det en stor dag, Glennebass har tross alt gebursdag, og jeg akter å gjøre dagen til en magisk opplevelse.

Ha en strålende søndags aften alle sammen. Personlig skal jeg trøkke i meg 200 gram melkesjokolade og late som om det er helt greit.

Tuddelu!

 


 

VASKEHJELP OG BÆSJELUKT

Fredag - favorittdagen i hele uka.
Det er den eneste dagen jeg ikke trenger å vri hjernen min for å finne på noe spenstig til middag, for da er det jo selvfølgelig taco. Hele Norges nye nasjonalrett.

Hadde en fantastisk kveld i går med resten av chicksa i syklubb-crewet. Jadda, såpass etablert er'n jo blitt at da er det klart syklubben er i gang. Etter et par glass vin og noen bobler så følte vi det var vår fulle rett å spikre en helg på Geilo, innkludert spabehandlinger. Dette er noe jeg ser svært frem til, rett og slett fordi sjela mi trenger førstehjelp. Så, takk jenter for en herlig aften. Vi sees på Geilo.

Da jeg kom hjem fra syklubben i går kveld blei jeg deprimert. Hele loftstua så ut som ei krigssone. Glennebass hadde inntatt bingen og sov som et nyfødt barn. Til min store irritasjon. I og med at vaskedamene skulle komme i dag (Ja jeg har vaskedamer, fordi jeg fortjener det (les: fullstendig nødvendig) var behovet for rydding tilstede. Jeg prøvde å bråke mest mulig mens jeg rydda i håp om at Glenn skulle våkne og se meg stå der i nattens mørke, mens jeg bretta tøy og rydda ALT. Hadde håpet han skulle føle han hadde verdens beste kone, eller bare få dårlig samvittighet. Men han sov som en stein. Ja ja, den som sover synder ei.

Så da sier det seg selv at det trynet som møtte samfunnet i dag morges, altså meg, så langt i fra bra ut.
Premenstruell.
Trøtt fra en annen verden.
Og fortsatt irritert pga rotet på loftstua.

Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg måtte bruke 5 minutter på å dytte på plass trynet mitt, så det så nogenlunde riktig proposjonert ut.
Da veit du at ting begynner å gå ut på dato. Og det er ikke greit. Hvorfor skal jeg bare forfalle og forfalle som en jævla middspist låve?


Jeg valgte å ha begge jentene hjemme fra barnehagen i dag. En såkalt kosedag på det lokale gårdsbakeriet med kuer og det som er. Jeg prøver forgjeves å dytte på med positive opplevelser sånn at de skal bare digge muttern sin. Men hylende trass-show kommer snikende på, selv til tross for at jeg er gjennomsvett av egeninnsats på å gjøre dagen fullstendig magisk. Jeg skjønner at det er jeg som sitter med de enorme forventingene, og ikke de. Hvorfor må jeg alltid slite meg ut fullstendig, bli skuffet, og så innse at herregud, eldstemann er jo ikke 3 år engang, ro deg ned a mor!
 

Fullstendig innsylta i svette, noen tårer, og en haug av ukontrollerte hormoner i sving, åpnet jeg ytterdøren, full av forventninger (nok en gang) til et rent og pent hus på sjølveste tacofredag.
Og hva ser jeg? Jo, den største bæsjebleia du kan tenke deg, som jeg hadde glemt å gå ut med i søpla før vi dro.
Bæsjelukt i hele huset.
Happy fredag.

 

Tuddelu fra Brøytefrua

Lufting av cellulitter

Ja nok en herlig dag har skylt over oss, og gudsjelov for det. Alternativet er jo ikke så mye å hige etter.

Dagen i dag startet med barnegråt og overhystrisk latter (fordelt på to stk barn), ca i 05 tiden. En lite sjarmerende tid på døgnet spør du meg. Det var ikke anna rå enn å dra seg opp av bingen og starte utdelingen av kjærlighet og omsorg til disse solstrålene... Hysterisk latter gikk sakte, men 100% sikkert, i retningen av nok et superartig trass-show. Hvordan folk bevarer vettet skjønner jeg ikke. Mitt vett har forlengst forlatt åstedet.

Minstemann måtte rett og slett innta en nødnap før barnehagen.

Dyrlegen kom på sitt ukentlige (føles ihvertfall sånn) besøk. Jeg har en hest som kan sammenlignes med den sjiraffen i "Madagaskar"-filmene, både i utseende og væremåte.
Denne gangen var det halthet som var diagnosen. Riktignok oppstod denne haltheten kun når jeg rir, noe som burde forklare det hele. Og strengt tatt gi meg et lite hint om at kanskje jeg bør erstatte alle mine måltider med Herbalife-shaker.........
Hesten ble bøyd opp i alle vinkler, og jeg måtte løpe som et piska skinn frem og tilbake på banen. For å si det sånn, den eneste som slo ut på den bøyeprøven det var meg. Er det mulig å ha så dårlig kondis liksom? Dyrlegen snakka, og jeg prøvde å late som jeg så noe veldig interessant på himmelen, bare for å hente inn et par sekunder ekstra for å få igjen pusten til å kunne svare...... Godt hesten var frisk da, og jeg kan se frem til å betale flere tusen kroner for den undersøkelsen.

 

Dro på meg tightsen og gikk en tur i skogen for å lufte alt av valker og cellulitter. Og det skal sies, dette treningsgreiene er ganske ok egentlig. Det gjelder bare å komme igang.

 

Da jeg kom hjem så toppa det hele seg med at min kjære mamma stod og klora på døra. Hun har stort sett ekstremt mye på hjertet. Egentlig skulle hun komme og bo i hagen her med campingvogn, mens hun og samboeren pusser opp huset. Dette fikk vi heldigvis averget, og de har fått seg en leilighet isteden. Det er ikke ofte jeg kan si jeg føler meg bønnhørt, men her vil jeg faktisk påstå at jeg er blitt hørt. Muttern i campingvogn i hagen er ikke akkurat drømmen.
Jeg og muttern lagde oss lunsj, og jeg introduserte henne for wrap med smøreost, avokado, skinke og ruccola. Hun ble svært postitiv. Det var nok noe annet enn brødskive med brunost det gitt.
Vi kom oss gjennom lunsjen, til tross for at a mor følte for å fortelle meg i detaljert form hvordan bikkja hadde spydd ned hele huset i dag..
 

Selvom det bildet blei oppned, så skjønner dere greia her.....! (har prøvd å rette det 10 ganger)

 

Da gjenstår det bare for meg og smette ut av huset før mann og unger kommer hjem. Nå er det dags at jubba for pengorna.

 

Tuddelu fra Brøytefrue

OPPDATERING


Liten oppdateringsrapport på sjølve situasjonen. Vi fikk nok et besøk av Mikkel Ræv, men denna gangen møtte han sin overkvinne for å si det sånn. Siste vers i denna sangen er ikke sunget kjære ræv.

Brøytefrua var brøytekant

Ja, da var jeg her. I all min prakt har jeg entret bloggverden og tenker at her har jeg mye jeg å utrette.

For øyeblikket ligger jeg som et slakt på sofaen, min kjære mann Glennebass er på jobb. Og begge jentene er i barnehagen. Takk gode Gud for barnehagen. Det å være småbarnsforeldre er ingen spøk. Og de som får et barn for å "redde forholdet" skjønner jeg meg ikke på. Kroppen min er frynsete og bulkete, jeg ser ti år eldre ut enn det jeg er, og veier like mye i dag som den dagen jeg fødte.
Da jeg så meg selv i speilet i dag morges så skvatt jeg, og jeg tenkte at jeg forstår virkelig hvorfor Glenn sniker seg ut av senga hver morgen før jeg våkner. Stakkars fyr. Jeg har aldri vært "den peneste jenta", men jeg har virkelig hatt bedre tider enn detta for å si det sånn.  Hvor ble det av glanstiden da?? Long gone for sure....! 
Den dagen jeg gifta meg så følte jeg meg selvfølgelig rimelig flott. Men når jeg ser tilbake på den dagen, og ikke minst på valget av kjole, så ser jeg jo hvorfor Glenn blei så happy når jeg kom spradende oppover kirkegulvet. Jeg så ut helt ærlig ut som en brøytekant. Og som den brøyteglade mannen jeg har, så var det en fulltreffer. At jeg ikke kunne finne en kjole som kunne minimere mine former, men heller en som gjorde at jeg så ut som toppen av en luftballong.
Men men, 4 år er gått. 2 unger er avlet frem. Sjela mi er vridd opp og slengt i veggen ca 37 ganger takket være trassaldershow. Jeg har samme mascara nå som jeg hadde i oktober i fjor, det sier litt om hvor sjelden jeg får fiksa på ansiktet. Folk kjenner meg nesten ikke igjen de få gangene jeg har sminka meg.
Men nå skal denna fisken her ut å svømme i nye vann for å si det sånn. Begge jentene er nå i barnehagen som tidligere nevnt, og jeg har en del prosjekter som står på min "to-do-liste".

- Skyte et stk rev borti skauen her. (se tidligere videoinnlegg ang den historien)

- Forberede klekking. Har 28 egg til ruging i en maskin, og håper at vi klarer å få fram minst en kylling (som ikke er hane)

- Elgjakt i oktober. Opplæringsjakt for jenter i Trysil. Det blir en opplevelse.....!

- Gå ned ca 309 kg

 

Det er nok å ta tak i.

 

Tuddelu from Brøytefrua

 

The hunt is on


Jeg spant på meg et stk barn og dro med meg ei skogsbekjent venninne, og jaggu så traff vi rett på hiet til det vi tror er reven.

The very first morning


Tidligere i sommer ble vi rett og slett utsatt for et reveangrep på våre høner. Reven røska med seg 3 høner, selvfølgelig de 3 som faktisk la egg. Nå sitter vi igjen med 3 ubrukelig høner som ikke gjør annet enn å vasle rundt og drite ned hele eiendommen.

Denne dagen ble starten på en intens revejakt som fortsatt pågår. Bydgas befolkning har latt seg fasinere av dette. Og jeg gir meg ikke før den reven står ferdig stoppa ut i gangen vår for å si det sånn.

Les mer i arkivet » September 2017 » August 2017
Brøytefrue

Brøytefrue

30, Røyken

Lubben, delvis positiv og stort sett alltid en smule stressa jente fra Spikkestad aka Spike City. 86 modell, men føler seg for øyeblikket klar for pensjon. Gift med min kjære Glennebass, som kjører traktor, gravemaskin, brøytebil, lastebil... You name it! Mamma til verdens beste jenter på 1 og 3 år. Sistnevnte er hardt rammet av trassalder, og la mama er ikke særlig god på å takle disse utbruddene. Bor på småbruk, har noen kjempehappy høner som bare går rundt å driter og ikke veit hva det vil si å legge et egg. På tunet rusler det også noen harmløse hester som veit å skvise hver ekstra krone jeg har ut av lommeboka. Livet er preget av harmoni, indre ro og velvære. Eller hvis jeg skal være helt ærlig så veit jeg ikke hva noen av de tingene er. Stress, fedme og søvnløse netter er heller ting som går igjen.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits