MAMMA - DU SER UT SOM EN BÆSJ IDAG

Ja da var vinteren her i sin fulle blomst og jeg kan se frem til mange alenekvelder da min kjære Glennebass står i dette øyeblikk og skrur påsin høyt elskede traktor. Skjæret skal på- brøytesesongen er offesielt i gang. Der har jeg ikke en dritt jeg skulle sagt. Snøen kommer når den vil og da er det bare for brøytegutta og lade opp termosen og sette fart rundt i bygda her. Brøytefrua holder fortet hjemme. Og ikke bare det, jeg er faktisk også på hjul rundt i bygda på jakt etter Glennebass. For når snøen kommer og telefonen gløder på grunn av folk som vibrerer av angst fordi oppkjørselen er dekket av 5 cm snø, da er det ikke mye tid til ernæring og soving.  Ernæringen kan jeg hjelpe til med, og da legger jeg meg altså på hjul helt til jeg finner han bak en eller annen snøhaug i bygda her. Mat skal'n ha. Så her er vi altså flere for å få brøytesesongen til å gå rundt. 

Nå sitter jeg her i sofaen på tredje dagen. Jeg er blitt rammet av sykdom. Når du har unga i barnehagen så er det ikke grenser for hvaslags sykdommer og bakterier man drar i hus. Det som sjokkerer meg litt er at jeg føler meg så elendig, men utseende mitt har ikke forandret seg. Og det har jo med at jeg konstant går rundt med et sånn "influensa-tryne". Ingen ser forskjell på om jeg er frisk som en fisk, eller nærmest dødssjuk. Og det er for jævlig. Null poeng til meg på velværefronten. 

Og det ble jo ikke stort bedre da min kjære 3-åring tar seg tid til å bryte ut av en "Peppa gris"-episode, snur seg mot meg og sier "mamma du ser ut som en bæsj"... Greatness!! 

Nå sitter jeg altså her i sofaen og spiser reisesyketabletter på grunn av heftig kvalme (nei, jeg er absolutt ikke gravid, det er faktisk noe som også heter omgangssyken). Og hodepinen har et fast grep om hjernen min. Jeg har antydninger til liggesår på høyre rævskinke, så mye tid har jeg brukt på denne sofaen de siste dagene.  

Men faktisk så er det en smule godt også, og faktisk bare måtte ligge på sofaen og ta det med ro. Sånn har jeg jo aldri samvittighet til ellers, men nå har jeg ikke noe valg. Så vi får krysse fingrene for at det ikke blir store snøfall de nærmeste dagene og at helsa stiger til et nivå som man bare kan drømme om. 

Tuddelu fra bæsjen med liggesår. 

 

KATTA MI ER DEMENT

Altså, denne hverdagen er for meg en berg og dalbane som konstant går i 180 km i timen. Og når man har sittet på i 180 km i timen i en lang periode, ja da blir man ikke akkurat som en bukett med roser. 

I går samlet vi oss rundt matbordet etter en lang dag, og jeg gledet med til taco med jentene mine, og selvfølgelig Glennebass. Ja, vi spiser taco andre dager enn fredag også, for taco passer til hvilkensomhelst dag i uka (taco-mandag, taco-tirsdag osv...!) Det eneste problemet med dette måltidet var vår kjære pelsdott av en katt; Lurven. Han begynner dessverre å bli dement, og klarer ikke huske at han nettopp har vært ute eller fått mat for eksempel. Så han klarte da å ødelegge hele middagen ved at han konstant satt å klora på en eller annen dør... jeg kjenner huden min nærmest preller av meg, så irritert blir jeg. Ikke veit jeg hva jeg skal gjøre med den katta, han er jo så kvikk og fin eller. Men hukommelsen den svikter altså. 

Ja ja, middagen blei slukt og det var sengetid for de søte små. Det vil si, jeg brukte nærmere to timer på å legge eldstemann. Jeg prøvde å si at julenissen ikke blei imponert nå som hun ikke hørte på meg og la seg i senga. Men det gjorde visst ingenting om julenissen ikke kom i år, for han kunne hun se på tv.... Det er altså ingenting som funker, og jeg er snart tom for ulike pressmidler som kan nå igjennom. 

Natten ble i tilegg søvnløs, når eldstemann bestemmer seg for å stå opp ca kl 01.30 og var i strålende humør. Hun la seg som en sjøstjerne i senga og sparket rundt seg, sang og hoppet. Jeg tenkte med meg selv, at han godeste Lurven kanskje ikke er så ille allikevel. Ca kl 03 fikk Glenn nok og forlot soverommet. Han la seg på sofaen og sovnet som et nyfødt barn. Sistegang jeg så på klokka var den 04.40, og vi var still going strong. En liten hjernecelle inni meg brast og jeg meldte klart og tydelig fra om at julenissen ikke kom i år, verken på tv eller noe annet sted - det ble tyst. 

Det som føles som sekunder senere, vekkeklokka ringer og det er tid for jobb. Det føles som jeg blør i øya og gråten har et godt tak i meg. Ungen sover som en stein. 

Da jeg ser meg i speilet blir jeg urolig for egen helse. Ansiktet mitt er hovent og jeg tør påstå at kroppen min ikke er i stand til å frakte overflødig væske som har samla seg i ansiktet mitt rundt i kroppen. Jeg er for trøtt. 

Men man gir seg ikke, toget fortsetter i 180 km og det gjelder å bare holde seg fast. Alt er en periode tenker jeg, og snart så er det noe annet som gjelder! 

Og med dette ønsker jeg alle en strålende ettermiddag! 

 

Tuddelu! 

TJUKKASEN MED GOD FLYT I BEINA

Jeg har en god stund prøvd å endre min selvfølelse gjennom å skulle gå ned i  vekt. Og det prosjektet har ikke ført frem. Jeg er og blir en overvektig person. 

Jeg kan ikke la være å bli en smule bitter og gretten av det hele. Da jeg gikk å ruga  på førstemann så sa alle; bare vent til du ammer, da renner det av deg som vann i en bekk. Vel, i min bekk så må det befinne seg en rimelig solid demning for å si det sånn. Jeg har fullamma to barn, og jeg gikk ikke ned så mye som en kilo - jeg gikk opp. Og jeg ser rundt meg på andre som har fått barn, tynnere enn noengang ca 4 uker etter fødsel. Jeg blir forbanna.

De fleste som har gått gravide kjenner til følelsen av å føle seg sååå slank etter de har født. Jeg vil si, ihvertfall i mitt tilfelle, at dette er helt klart vrangforestillinger. Jeg husker jeg gikk rundt på barsel etter min første fødsel, og jeg følte medlidenhet for de andre mødrene jeg så. Jeg tenkte blant annet at stakkars de som ser sånn ut etter fødsel, og at de sikkert ble skikkelig misunnelig når de så meg rundt i korridorene. Jeg hadde selvsagt kledd på meg ettersittende topper bare for å vise "alle" hvor slank jeg hadde blitt... Er det mulig? Jeg så jo ut som en fjellovergang. I ettertid har jeg faktisk vært forbanna på Glenn for at han ikke sa noe til meg. Så i forkant av fødsel nummer to, så sa jeg til han at han for Guds skyld måtte minne meg på å ta en god kikk i speilet hvis jeg skulle begynne å fable igjen. 

Uansett, jeg er av den feite typen. Og jeg begynner nå å innse det. Og jeg tenker som så at isteden for å slite ut hjernen min med dårlig selvtillitt og negative tanker, så må jeg finne positive ting med det å være brei over baken.  Og i dag når jeg brukte alt av krefter til å dra på meg et par bukser, innser jeg at å gå med så trange bukser muligens kan være helsefremmende. Buksene sitter faktisk så trangt at de virker som en slags kompresjonsbukse. Jeg kan jo bare drite i å bekymre meg for om jeg skulle ha brukt støttestrømper, for buksene tar jo fult ansvar for at sirkulasjonen i beina mine blir optimalisert. Jeg kan se hver eneste bulk og cellulitt gjennom buksene, de er faktisk så trange, og det er en bragd i seg selv å få de på. 

Så her har jeg altså trøkt meg inn i disse buksene som helt tydelig ikke er min størrelse. Jeg orket ikke å ha de på meg lenge, og når jeg tok de av så pittret det i begge beina. Så det er litt av en økt for kroppen kan du tro. Jeg føler meg refreshed og er faktisk ganske sliten av å få buksa både av og på. Så her har vi altså økt sirkulasjon og forhøyet puls, det vil jeg si er reine treningsøkta. 

 

God onsdag og tuddelu! 

VAKUMPAKKA NYTELSE I HUS


Endelig er min selvskutte elg i hus, ferdig oppskåret og vakumpakka i ca 200 deler.
Glennebass er i strålende humør når han nå ser resultatet av at han sendte kona ut i villmarken i flere dager. Jeg håper han husker på denne følelsen og sender meg a

ut i villmarken i flere dager. Jeg håper han husker denne følelsen neste år og sender meg avgårde igjen. En frustrert og skranten husmor har godt av å løpe rundt i skauen med en gønner og sanke inn egne middager. Fryseren er fylt opp og det føles bra! 

Mor trenger energi - sovner på kino!!

Ja så var det mandag igjen. 

Man skulle tro at en kunne våkne med energi og motivasjon til ny uke etter en helg. Men nei. Mandager er det værste. Folk roper entusiastisk ut; ny uke, nye muligheter! (Ja muligheter for nye sammenbrudd tenker jeg da...)

Jeg er så vanvittig sliten av å føle meg sliten. Man ligger jo alltid på baksiden med søvn, og man får aldri hentået seg inn. I går var jeg på kino med min bestevenninne. Vi ser hverandre sjelden på grunn av hverdagen som er okkupert av alt mulig, og sånn er det jo bare. Men i går skulle vi endelig fleske til med en kinotur. Baconsnacks og sjokkis ble kjøpt inn og vi rigga oss til inne i salen, dette kunne jo ikke bli annet enn bra. Hvem var det som sovna halvveis inn i filmen? Det var selvfølgelig meg. Er det mulig? Der satt jeg og dingla med huet og sikla, med andre ord så var jeg skikkelig hyggelig å være på kino med. Men for fader tenker jeg da, det burde da ikke være sånn. Jeg må gjøre noen tiltak for å innhente litt søvn. Garantert. Jeg tenker samtidig at det burde finnes noen form for støtte/hjelpe organisasjoner for mødre som er underernært på søvn og personlig velvære. For lar vi denna snøballen rulle videre, så gud veit hvor det ender? 

Jentene er nå levert i barnehagen. Vi kom oss til slutt it av døren etter x antall "nei jeg vil ikke" fra 3-åringen, og jeg klarte x antall ganger å avverge 1-åringen fra å helle i seg store mengder shampoo.... 

Nå ser jeg ingen annen mulighet enn å ta med en strak halvtime på sofaen før jeg setter i gang med dagens oppgaver. Dette gjør jeg kun for å forebygge uhygge og dårlig stemning seinere i dag. Så jeg tenker kun på de rundt meg når jeg nå tar meg en hvil. 

Og jeg kan ikke annet enn å sammenligne megselv med den snart uttørka kvasten med roser som står på spisebordet.... En gang en vakker og fresh bukett, men nå er den rimelig sliten og ikke akkurat en pryd. Kanskje litt vann (les;søvn i mitt tilfelle) hjelper? 

Tuddelu og ha en herlig mandag, folkens! 

HUSK Å LIK BRØYTEFRUE PÅ FACEBOOK! 

Bæsj var løsningen, faktisk!


Hverdagen. Frustrasjon. Sliten.
Men absolutt ikke unikt.
God torsdag!

Husmor, slakt og utvomming

Elgjakt er fantastisk! 

Jeg overlevde min aller første elgjakt, men det gjorde jaggu meg ikke elgen. 

Jeg har tilbragt hele fire døgn langt inni den tjukkeste skauen mellom Elverum og Trysil, nærmere bestemt et rimelig øde, men flott sted som heter Tørberget. Hadde noen komplikasjoner med å oppnå kontakt med jaktlaget som jeg skulle møte, da jeg hadde brukt tiden på å sende sms og ringe til et thai-massasje sted i Drammen, feil nummer der altså. Det ordnet seg raskt da jeg endelig fant riktig nummer. Men da var jeg allerede rimelig svett etter å ha stått midt i svarte skauen på en så og si øde vei. Føltemeg som reine åte for en morder, men jeg slapp unna. Første jaktdag åpenbarte seg i et høljende regnvær etterfulgt av en  skarp vind. Jeg fant også veldig fort ut at mine sko absolutt ikke er vanntette. Kan også da informere om at terrenget vi stort sett gikk i var våt myr.... 

Satt på post og hakka tenner, og stilte stort sett bare ubrukelige spørsmål. Skjønte kjapt at det å snakke på post var uaktuelt, så litt mental trening fikk jeg også kjenne på. Jeg satt på en stolsekk som stadig sank lenger og lenger ned i myra, og skulle virkelig ønske at jeg ikke var så tjukk. Men flaks for meg så kom det elg i vår retning, og uflaks for elgen så klarte jeg å skyte den!! Ikke noen i denne verden hadde forventet at jeg skulle plaffe ned noen elg, men det skjedde. Jeg er superstolt. Og ikke minst; Glennebass er veldig imponert av meg. Endelig kunne jeg slå i bordet med noe som som det står respekt av. Det skal også sies at Glenn trodde ikke trodde på meg før min egen mamma hadde vist han bilde på mobilen. Snakk om å ha trua på kona si. 

Det å ta et liv var en spesiell følelse, og jeg skal si det at jeg syns det var ganske vondt akkurat idet det skjedde. Alt var veldig voldsomt, og ikke minst uvant for meg. Men jeg tørket tårene og mannet meg opp. Og jeg kommer til å gjøre det igjen, om jeg får muligheten. 

 

Jeg må si at det å sitte i skogen, helt i stillheten og bare være seg selv, det var fantastisk. Jeg kjente på en sånn ro som jeg ikke kan huske at jeg har kjent på evigheter. Alt stress forlot kroppen, og selvom jeg var sminkefri og så mer ut som en mann enn meg selv, så var det helt greit også. 

Selvom det var rimelig tydelig for de fleste at jeg verken slekta på Pocahontas eller var noe i nærheten av skogens dronning, så syns jeg alt i alt at turen gikk bra. Jeg var den som pakket tursekken tre ganger så stor som alle de andre, og jeg skjønner jo at de hardbarka jegerne lo litt av meg, herregud sekken var jo på størrelse med kroppen min - og den er jo som kjent ikke akkurat beskjeden. Det å sove øverst i ei køyeseng var også spennende, ikke minst for hun som lå under meg..... 

Legger ut noen bilder fra jakta. Er du vegeterianer eller hysterisk dyrevenn så trenger du ikke se videre. Jeg mistet tross alt en venn på Facebook etter jeg la ut bilde av en død elg. Snakk om å ha manglende evne til å respektere andres interesser. Man blir behandlet som om man har gjort noe galt selvom man har felt et dyr på lovelig og humant vis. 

 

MMed elgen min godt plassert i bagasjen på konebilen så kunne jeg sette kursen hjemover. Godt forbøyd med egen innsats, og med ei sjel som var stressfri. 

Dette kan anbefales! 

Tuddelu! 

BRØYTEFRUA KLAR FOR ELGJAKT


trim.F72F81B7-23DA-45B2-831B-48A7D31DDD2D

IKKE AKKURAT TONE DAMLI

Da jeg smalt opp øyna i dag ble jeg møtt av et forferdelig syn (foruten mitt eget speilbilde), nemlig frost. Det var is på bilen og frost på alt av gress og trær. Nå er det fader meg i gang, mørkt og kaldt i et halvt år fremover. Jeg kjenner at jeg blir alt annet enn motivert.
I morgen skal jeg reise til Trysil på elgjakt, og dagen i dag har vært stressende med tanke på forberedelser. Og med denna frosten sol har ankommet så måtte jeg hamstre inn ullprodukter for fulle mugger i dag. Se videoinnlegget over!

Følg BRØYTEFRUE på årets jakt på snapchat: stinerype

PINA COLADA POR FAVOR!

Vi bor på en liten gård, og her har vi dyr som spiser blant annet høy. Med jevne mellomrom så innvilger jeg meg litt alenetid i høyet. Der tror jeg at jeg er helt usynlig, og hvis jeg bare ligger helt stille så er det ingen som ser meg. (Jeg er nok like synlig i det høyet som jeg er alle andre steder)
Men poenget mitt er at det er så vanvittig deilig å bare være litt for seg selv. Litt stjålen tid hvor jeg bare kan lukke øya i noen minutter. Og hvis jeg hører noen roper på meg, så bare ignorerer jeg det bittelitt. Mammapolitiet ville nok ha brent meg på bålet for å si det sånn. Men noen ganger trenger jeg bare en time-out. Om så bare for noen minutter. Og da er det høyet veldig tilgjengelig og behagelig.
Noen ganger har jeg prøvd å få med meg Glennebass i høyet, men han påstår at han er allergisk....

I dag sneik jeg meg unna i noen minutter, vel viten om at Thea var dypt konsentrert i en leik som bestod i fordele gjørme i tre forskjellige bøtter...
Og det begynte så bra, dere... Jeg dagdrømte om bølgebrus og palmesus, og jeg hadde nettopp lagt inn en bestilling på en pina colada da jeg hørte noen brøla MAAAAMMAAAAA ca 75 cm unna meg. Gjørmeleken var ferdig, og hopping i høyet stod for tur. Pina coladaen forsvant før den i det hele tatt hadde dukket opp, og det var bare å koble seg på virkeligheten. Men de 80 sekundene det varte skal jeg ta vare på i hjertet mitt. For en opplevelse.

Det begynte som sagt veldig bra

men så....

Men detta er jo kvalitetstid man aldri får tilbake, så det er allikevel gull verdt.

Tuddelu og god lørdag!

 

HVERDAGENS STRESSHELVETE, et lite eksempel!

Ja da er fredagen godt i gang, takk og pris for det.
Uka har bestått av jobbing, og stress for å nå alle planer. Det er et evig jag, og jeg skulle ønske at døgnet hadde noen flere timer. Personlig blir jeg rimelig lei av alle enkle ting som veldig fort blir ekstremt vanskelig. Som for eksempel i dag, etter jobb. Glenn har reist på fjellet, og derfor tenkte jeg at i kveld skal a mor kose seg med sushi. Glenn liker nemlig ikke verken sushi eller reker, noe som er en liten krise i vårt forhold. Derfor tenkte jeg at i dag skal jeg benytte muligheten til å dynke trynet i sushi.
Jeg var godt forberedt og ringte for å bestille ca 10 minutter før jeg skulle gå fra jobben slik at det skulle være perfekt timing for å bare svinge innom å hente det. Kjapt og greit. Glenn satt nemlig hjemme og ventet, for han ville komme seg avgårde så raskt som mulig da det skal støpes trapp på hytta, og hele svigerfamilien sitter og venter på at han skal ankomme med alt utstyret.

Da jeg setter meg i bilen så oppdager jeg at jeg har glemt lommeboka hjemme. Er det mulig. Jeg ringer og spør om man kan betale via Vipps - "NEI, beklager, når kommer du?Maten er klar." Jeg blei svett. Heiv meg på gasspedalen og satte kursen mot Drammen Sykehus - der jobber den tidligere bankforbindelsen min, nemlig min mamma. Jeg stod og jobbet febrilskt med å laste ned en parkeringsapp, da jeg selvfølgelig ikke hadde penger til parkering. Jeg fikk ordnet parkering da en dame som antageligvis syns jeg så en smule stressa og svett ut kom og tilbød meg hennes parkeringslapp, da hun skulle dra og hadde tid igjen. TAKK kjære deg for menneskelig godhet!

Jeg satte kursen mot 11 etasje. Da jeg endelig kom frem var jeg så varm og helt burgunder-rød i ansiktet. Jeg hadde nemlig klart og dra på meg en poncho av ull, med frynser som flagret etter meg. Jeg så ut som en kokt utgave av Hiawatha.
Omsider var pengene i lomma og jeg satte kursen mot sushien min. Jeg måtte selvfølgelig kjøre en omvei på grunn av graving i diverse gater. Standardspørsmålet om hvor mange spisepinner jeg trengte kom, og standars\dsvaret mitt etterfulgte ; 2 stk. Og det er bare tull. Men det blir liksom bare så spesielt å si at det bare er meg som skal spise all den sushien!

Glenn var ikke imponert da jeg kom hjem 45 minutter forsinka, og Gud veit om det blir muligheter for støp av trapp, for Glenn kommer jo altfor seint til fjellet. Men jeg fikk meg ihvertfall sushi.

Nå sitter jeg her og kjenner at noen ganger er hverdagen ekstra tungvind. Det blir som en hinderløype man må igjennom, bare for å oppnå de enkleste ting, og dette er bare ett eksempel av mange. Jeg er sikker på at mange andre også føler at de minste ting fort blir de største og mest kaotiske. Men nå er det snart natta for småtroll, og jeg kan rydde slagmarken av en stue. Her ligger det leiker, klær og matrester etter middag og kveldsmat  o v e r a l t, mens Peppa gris durer på storsjerm i stua.... Det er nesten litt fasinerende hvordan det er mulig å rote så sinnsykt. Men thats life, og sånn er det med småunger. I morgen er det på'n igjen.

God fredag alle sammen.

Tuddelu.

KJÆRLIGHET PÅ RAD 16

Ja her sitter jeg å glitrer med panna full av kuer og geiter. Hva gjør man ikke for sine nusselige små barn som ikke vil ha på plaster?

Og hvis noen er i tvil om hva poser under øynene er for noe, så har dere også muligheten til å få oppklart dette ved å ta en titt på bildet over. Her snakker vi inngrodde poser av topp kvalitet. Disse har ikke kommet over natta, de har sakte men sikkert grodd seg inn i ansiktsstrukturen min og blitt en del av meg. Det er alderen kombinert med x antall stressfaktorer og minimal tid til mitt eget ytre.

I går kveld var jeg og min kjære Glennebass i Oslo Spektrum. Vi så stand-up med Gabriel Iglesias, og det var utrolig morro. I forkant av dette hadde jeg gnukka rundt på tankene i hodet mitt om hva i all verden jeg skulle dra på meg av antrekk. Det er ikke enkelt i det hele tatt, for her må vi tenke komposisjon. Beina mine ser ut som to tømmerstokker som går rett ned i skoa, og magen bærer preg av hard medfart. Brystpartiet er noget slitent, og for å ikke snakke om sjølve ansiktet. Det er en hel dagsjobb og få preppet disse områdene. Derfor var det jo ikke akkurat heldig for mitt vedkommende at jeg hadde vært på jobb hele dagen, måtte innom butikken, OG lage middag til barna og min kjære mamma som skulle være barnevakt. Da alt var ferdig stod det igjen 15 minutter til meg og dette eventyret av en kropp - slaget var atter en gang tapt.
Jeg dro på meg en serk som gjorde at jeg så mer ut som et fortelt på ei campingvogn, og fikk i tilegg trykt de klumpete beina mine opp i noen høye hæler. Det var det dummeste jeg kunne ha gjort. Der valsa jeg rundt i Oslo by, og så ut som Dumbo på stylter.

Men kjærligheten er tydeligvis sterkere enn man skulle tro, og Glenn så ikke ut til å ta skade av det.
Showet var kjempeartig, og vi hadde det så hyggelig. Utrolig godt å bare være oss to og 20 000 andre i Oslo Spektrum. Ekstra koselig syns jeg det var at Glenn hadde armen sin bak meg gjennom hele showet. Jeg kjente på gode følelser og hadde det veldig bra, til tross for sviktende forberedelser av meg selv. "Han elsker meg jo her han sitter og holder rundt sin hjertes utkårede og ler seg skakk ihjel" tenker jeg lykkelig og glad.

På toget hjem sier Glenn: "Herregud det var jo så trangt at jeg måtte sitte med armen mot deg for å ikke skumpe borti han på andre siden...."
Altså..... Snakk om å føle seg som prinsessa på erten a gitt..... Noen ganger så skulle jeg ønske disse mannfolka var utstyrt med et filter for hva som er smart og si og hva som kan forbli en hemmelighet. Men men, han spanderte burger på meg, og han spiser ikke burger med hvem som helst, så det er ihvertfall noe å tenke på.

 

Tuddelu
 

RUMPEMASSASJE

Noen ganger kjenner jeg på trangen av å bli knadd. Jeg gjør nesten ikke annet enn å¨bære på unger, spa møkk og bære klesvask fra kjelleren og opp i 2 etasje. Jeg tenker ofte at med den mengden klesvask som vi produserer i dette huset her, så hadde det nesten vært innafor å ansette noen i en 100 % stilling nede i vaskekjelleren. Men for å si det sånn, det setter seg i kroppen. Alt dette strevet. Og jeg prøver innimellom å få Glennebass til å dra over meg med en massasje, men det faller sjelden i god jord. Det var visst mye mer stas før det, når vi var nyforelska. Da skal jeg si den gutten kunne massere ja. Men i takt med at min hud har blitt mer og mer vassen, så har også hans lyst til å massere dabbet kraftig av. Når jeg nå blir massert, så kjennes det ut som om det er ei flue som spankulerer over ryggen min...

Dette har resultert i at jeg har tydd til profesjonell hjelp. Jeg oppsøker et herlig lite thai-spa i Drammen. Man vet aldri hva man går til når man kommer dit. De sier de skjønner hva jeg sier, men det gjør de ikke. I dag bad jeg spesifikt om ikke å bli massert på armer og bein - og da tilkaller de en ekstra person som kun masserer armer og bein. Men det er hyggelig å komme dit, for det er som om jeg tråkker inn i Thailand for en liten klokketime, og det passer meg ypperlig. I dag klatret de oppå meg som om jeg var et leikestativ. Og ikke nok med det, men de åpnet hele showet med en kraftig rumpemassasje. Jeg lå der og tenkte "er dette helt innafor?" Men minnet meg selv på at her har jeg tråkket inn i en annen kultur, så om de vil massere rumpa mi så skal ikke jeg være vanskelig. Men det var godt, rumpa er jo tross alt en stor muskel det også, og jeg følte med som født på ny da jeg forlot lokalet.

Nyknadd, full av oljer og i en åpenbar svetteprosess (som må ha blitt utløst av den massasjen), så fikk jeg hivd hele familien på toget. Toget er stas og vi ropte alle "tut tut" for hver stasjon. Middag på restaurant stod på planen. Og personlig så hadde jeg ikke akkurat hvilepuls når det kom til denne situasjonen. Men vi dro på en restaurant vel vitende om at der har de en egen avdeling hvor det er lekeplass for de minste. Genialt!
Vi var ikke de eneste som tenkte dette, stedet krydde av unger og halvsvette foreldre etter kort tid.
Men jeg klarte å slappe av etterhvert når jeg så at det var andre barn som faktisk ropte enda høyere enn mitt barn, og at alle faktisk kunne kose seg - til og med vi som foreldre kunne slappe av mens barna lekte. Vi ble mette og jeg var glad (les:lettet) over hvor bra dette gikk, og det kan faktisk tenkes at vi finner på et sånt stunt igjen.

Dagen er snart over, og jeg tenker at jeg har oppnådd mye i dag; vært en tur i Thailand, rumpemassasje, svetta unormalt mye, kjørt tog og hatt en koselig middag ute med gjengen min. Kan ikke bli annet enn fornøyd da.

Tuddelu!

ET LUNT UNDERLIV

Gud bedre så var det søndag, og for en super helg det har vært.
Jeg valgte i all besjedenhet å kaste enorm glans over meg selv og min kommende bursdag i helgen. Det blei fest og sang langt ut i de små nattetimer. Vi har ihvertfall fått testet ut at "Eg Ser" av Bjørn Eidsvåg kanskje ikke er den sangen som egner seg best som allsang for å pumpe opp stemningen, men morro var det.

Når jeg våknet i dag morges kjente jeg på en god del følelser, den storste av dem var kvalme, tett etterfulgt av hodepine. Det er jo fælt å skulle vedkjenne seg at ens liv har blitt så innsnurpa når det kommer til festlige lag, at man ikke tåler noen glass vin før en ser djevelen rett i øya. Før i tiden, mine såkalte glansdager, da var det annerledes. Da kunne man feste både en, to og tre dager før man begynte å kjenne at det holdt. Nå kjemper jeg hardt for å holde ut til midnatt, og jeg kjenner det svir i hver eneste celle i kroppen når jeg våkner dagen derpå.

Men det jaggu meg verdt det. For makan til hyggelig lag. Folk som kommer ramlende inn døra med gaver og godt humør - det liker jeg ekstremt godt.
Fakta er at jeg elsker å ha bursdag. Jeg skal ærlig innrømme at jeg blir som en 8-åring når det kommer til bursdag, hipp hurra for meg. Det er den ene dagen i året som er MIN. Da skal jeg skinne som en liten perle som stiger opp fra havets mørke bunn. På veien opp så blir all gjørme, mugg og grums vasket bort, og ved overflaten så skinner perlen i solens lys - dere har dere meg. En dag i året.

På bildet over ser dere mange bra folk. De kom inn døra her ved godt mot og med appetitt som en horde med elefanter. Jeg fikk mange flotte gaver, og jeg er helt overveldet. En av gavene jeg fikk var en fantastisk ulltruse. Dette er noe jeg har lengtet etter i mange år, spesielt når kulda setter inn og cellulittene trekker seg sammen. Kulda biter seg fast i kjøtt og marg, og frostbitt i sjølve glufsa er ikke noe å trakte etter. Derfor ble jeg veldig glad og lettet over å pakke opp ei god ulltruse som jeg kan ha på meg under den kommende jakta og vintersesongen forøvrig.
Et lunt underliv forlenger livskvaliteten på mange måter.


Ta vare på underlivet - bruk ull.

Tuddelu og god søndag!

I ALL ÆRE TIL MEG SELV


Videoblogg

KVISER OG GNISSELÅR

Altså, nå bikker jeg snart 31 år. Og jeg husker som om det var i går, den enorme fortvilelsen når min aller første kvise gjorde sin ankomst i mitt ellers så rene ansikt. Det var en stor krise for meg, uviten om at livet faktisk byr på virkelige kriser - og det er faktisk ikke kviser. Men det er ikke så lett å si til en fjortis akkurat. Jeg var selvfølgelig en av de aller første i mitt kull til å få kviser, og det gjorde det hele enda værre. Jeg husker det så klart og tydelig at min mamma sa til meg; " Ta det med ro Stine, da er du den som blir først ferdig med kviser".

Her er jeg, 17 år senere:

Altså nå begynner de trøstende orda til mamma og gå ut på dato. Alle andre fikk kviser (noen fikk faktisk ikke en eneste en), de blei ferdig med kviser, og her er jeg. Med ei kvise på størrelse med en jævla 5-kroning i trynet. Når jeg prater så hemmer den meg.
Det ser jo ut som om jeg er blitt skutt på.

Jeg har fått "alt". Jeg har alltid hatt et hår som aldri har vært på lag med meg, og to av mine mange kallenavn oppgjennom har vært "Lambi" og storfavoritten; "Lampeskjermen". Jeg fikk selvfølgelig regulering da det så ut som en buss hadde rygga inn i tenna mine, OG jeg fikk briller. Alt dette på barne- og ungdomskolen. Man trenger vel kanskje ikke fundere så veldig på hvorfor selvtillitten ikke alltid har vært på topp.
Og vi må jo ikke glemme kvisene som har fulgt meg.

Jeg hadde faktisk et opphold av kviser over flere år, men nå har de altså meldt sin ankomst igjen.
Jeg begynner å lure på om dette er en slags bivirkning etter at jeg har hjulpet verdens befolkning med en økning av to stk. personer. Vær så god sier jeg. Og vær så god sier verden tilbake - her har du evigvarende kviser og gnisselår!

 

Tuddelu fra Brøytefrua
 

 

HØNA TIL STINE

Jeg er ei dame med mange jern i ilden.
Jeg var inne på å følge det som er inn i bloggverdenen akkurat nå; legge ut et nakenbilde av meg selv og bli en såkalt "klikk-hore", bare for å få mange til å oppdage bloggen min. Men jeg ombestemte meg. Jeg så meg selv i speilet og tenkte at her er det verken klikk eller førsteplass på bloggtoppen å hente. Nei jeg får bare fortsette å skrive om mine dagligdagse utfordringer, og håpe at noen liker det.

Jeg går under navnet "Bæsje-mamma" her i heimen om dagen. Hva jeg har gjort for å fortjene det navnet er jeg noe usikker på. Datteren min ropte på meg i stad nede fra gangen og varslet at middagen var ferdig. "Åh så koselig at hun roper at det er middag" tenkte jeg. 3 sekunder etterpå hører jeg hun roper inne i stua "Lille bæsje-mamma kommer ned trappa nå"...... Jeg skjønner jo at jeg burde ta det ekstremt positivt, da bæsj er det hun syntes er mest stas for tiden, men allikevel...

Noen har kanskje fått med seg at jeg har høner. Tre slitne og rufsete fjærballer som sprader rundt på tunet her og gjør ikke en dritt for kost og losji. Det eneste de gjør er å drite ned hele eiendommen og legge fra seg fjær overalt. Ikke et eneste egg har de lagt. Jeg har nå lagt alt mitt håp i de elleve kyllingene som vokser som ugress inne i stallen. De er fire uker gamle og ser ut som en gjeng med kråker. Jeg krysser fingrene for at det er noen rugeglade høner i den gjengen der.
Vi er så heldige at vi får matrester fra den lokale kafeen her på bygda. Dette møtte meg forrige dagen på trappa

Her har de altså lagt alt til rette for at "Høna til Stine" skal bli fornøyd. Jeg velger å ikke gå dypere inn i dette, men kan lett forestille meg at noen har hatt det litt artig bortpå kafeterian her. Godt noen tar ansvar for høna til Bæsje-mamma'n.

 

Tuddelu

 

TATT PÅ FERSKEN

I dag morges våknet jeg av at jeg fikk en strak fot kjørt rett opp i nesa, som endte md et sår og litt blod. Når jeg får summet meg og får opp øynene blir jeg møtt med den sjarmerende setningen: Hei bæsje-mamma. Jeg skal bæsje på deg.
Altså, ja jeg skjønner at tiss, promp og bæsj er uhyre spennende for tiden, men nå syns jeg det faktisk begynner å eskalere..... Så der satt a bæsje-mor med skada nese og en serviett opp i neseboret for å kontrollere blodtapet. Det positive med dette må jo være at kommentaren (og sparket forsåvidt) kom fra min kjære 3-åring, og ikke han jeg egentlig forventet å se når jeg først slo opp øynene; Glennebass. Da hadde det tross alt vært værre ting å tenke på.

En herlig start på uka, planleggingsdag nummer en av to er godt igang. Jeg er rimelig seig etter helgen, og det var mildt sagt en brå start i dag morges. Følelsen av at beina svikter og jeg bare har lyst å legge meg ned og sove, den følelsen henger sterkt i. Om jeg bare kan få 30 sekunder med bittelitt søvn så hadde det vært noe. Da er det fint at vi har en del klesvask som skal brettes i andre etasje. Jeg melder meg frivillig og tenker at jeg skal ta i et tak, men fristelsen for å bare sette seg litt nedpå blir for stor.

Bare så utrolig synd når man blir oppdaget og dokumentert av sin bror....

Ikke en sokk er brettet.

 

Tuddelu fra Brøytefrua

MORGENTRYNET DU IKKE VIL VÅKNE VED SIDEN AV

Beklager å måtte åpne blogginnlegget med dette mindre sjarmerende bilde. Dere tror kanskje jeg er tidlig ute med Halloween-kostyme, men nei, her har dere altså meg søndag morgen etter en helg på jentetur.

Å si at jeg føler meg fresh og oppladet med ny energi vil være rein løgn, som dere sikkert ser. For makan til utladning har jeg aldri vært borte i. Jeg har storkost meg, men å plutselig ha noen dager fri, med tilgang til eget soverom og kan sove til jeg våkner - det har jammen satt sine spor det også. Jeg har altså våknet begge morgener kl 06.00, men har tvunget meg tilbake i søvn. Det har resultert i maksimal avslapning i kropp og sjel, og jeg har faktisk måtte bruke 15 minutter både lørdag og søndag på å få kontakt med armer og bein før jeg kunne komme meg ut av bingen. Jeg har faktisk vært så avslappet at man skulle tro at jeg har knaska valium hele helgen.
Men når man ser ut som et rusa udyr halve formiddagen, så kan man virkelig begynne å lure på hvor sunt det faktisk er med et slikt avbrekk.

Helgen har vært nydelig. Vi har spist, spist, drukket og spist. Vi ankom Geilo og satte kursen direkte mot vinmomopolet, hvor vi får spørsmål om hva vinen skal passe til. Vi svarer "sjokolade". Der la vi lista. Vi har altså spist vanvittige mengder med sjokkis, lefser og pottis, og vi har skylt det ned med deilig vin som stod i stil.

En aldri så liten tur innom spa har vi også spandert på oss selv. Jeg har en kropp som er hardt belasta, vi snakker overflød av kroppsmasse og hormonsjokk. Denne kroppen har sett sine bedre dager, men i helgen har den møtt en herlig finsk kar som het Heikkii. Og han Heikkii han dro på med sine kunstner over den ovale kroppen min i hele 80 minutter. Jeg tok meg selv i å ligge å sikle ved flere anledninger.
Jeg følte meg som et nyfødt lam på en grønn gresseng etter den massasjen.
Vi fant noen fantastiske senger etterpå hvor vi fikk servert bobler i stetteglass, og livet var rimelig greit.

Rimelig mør i kroppen etter gårsdagens spa, så la vi ut på en utflukt i norsk natur i dag. Jeg er motstykket til Lars Monsen, selvom jeg faktisk er veldig glad i å gå i fjellet. Men det er noe med måten jeg er bygd på som bare ikke lar seg forene med fysisk mosjon. Jeg hadde for anledningen investert i et nytt pannebånd, det var laget av rein ull, og jakka pusta ikke. At jeg var en smule klam da vi endelig ankom pausestasjonen, det kan jeg skrive under på. Det så ut som jeg hadde kryssa Grønland.

Men vi kan ikke alle være fjellets døtre, selvom man gjerne skulle sett litt mer ut som en gaselle på en savanne, og ikke som en bøffel i ei myr.  Men sånn er det. Helgen har vært super og jeg har fått kontakt med sjela mi, omså bare for noen timer.
Nå er det bare og se frem til to planleggingsdager i barnehagen.

Takk for turen jenter!

Tuddelu fra Brøytefrua

HUSMORFERIE !!

Da var det fredag igjen da folkens, og hvilken herlig fredag a gitt.

I dag er det avreise til Geilo og hyttetur med resten av koljegjengen. Dette har vi gledet oss til, vi skal rive oss løs fra hverdagslige plikter og bare suse oppover i fjellheimen. Vi kommer ikke til å se oss tilbake, men kun ha fokus på oss selv. Hvorfor? Fordi vi fortjener det.

Glenn skal altså være aleine med jentene, og kommer mest sannsynlig til å motta St. Olavs ordenen etter helgen på grunn av det. For jeg må jo bare ærlig talt si det at de gangene han gjør noe så er det alltid så synlig, og han blir rost opp i skyene. Og for all del, han gjør en flott jobb både hjemme og på jobb han, men det er litt skeivfordeling der. Men jeg tror det er så forventet at vi kvinner skal ta oss av barn, lage mat og stelle i heimen, at det er liksom ikke noen big deal. Og der står vi da etter endt dag, ungene er i seng og personlig så ser jeg stort sett ut som den vaskekluten jeg har dratt rundt i huset. Men når Glenn trår til og gjør noe, som da for eksempel å passe ungene (og ikke hvilken som helst unger - det er faktisk hans egne), da blir det bemerket; "du har jammen meg en flink mann". Ja, jeg er enig med det, men hallo.
Vi renoverte huset for ca et år siden. Et gammelt hus som vi måtte rive stor sett alt innvendig. Jeg hadde nettopp født minstemann, og var ammeku. Jeg kan med hånden på hjerte si at jeg aldri i mitt liv har vært så utslitt som jeg var ved juletider i fjor - da vi endelig hadde flyttet inn i huset igjen. Da hadde vi hatt måneder med oppussing og bodd et annet sted. Jeg hadde flydd som et piska skinn rundt overalt, for å ta ut fliser, farger, lamper, møbler osv. I tilegg hadde vi dyrene her hjemme på gården som måtte ordnes med 3 ganger daglig. Og på slep hadde jeg en rimelig fersk baby. Alle de tingene som jeg gjorde ble ganske usynlig, men det Glenn gjorde ble enormt synlig. Han reiv jo tross alt et hus. Applaus applaus.

Han fortjente applausen absolutt, men herregud hva med litt applaus til ammekua? Uansett, vi må gi og ta, og denne helgen så gir han, og jeg tar.

Nå er bagen pakket med alt mitt "sportsutstyr" (les: 8 forskjellige typer sloggitruser og joggings)...  Jeg skal på tur med tre venninner som er glade i å bevege seg utendørs i kuppert terreng, og jeg er ikke akkurat noen Kari Traa. Og vi kan jo for Guds skyld ikke risikere at denne helgen kan bli for avslappende, det skulle tatt seg ut, jenter. Det skal bli deilig og gå tur i fjellet og kjenne fjellufta rive til rundt hjerterota mi, men jeg må si jeg er en smule skeptisk til den 5 timer lange turen hvor vi visstnok skal bestige et fjell... Der kan jeg kjapt bli femte hjul på vogna. Det blir sikkert fantastisk, men foreløpig holder jeg fokus på spabehandlingen som vi har booket oss inn på i morgen. Det er litt mer min stil. Jeg skal ligge som en strandet hval på den massasjebenken og motta livsnødvendig behandling i form av massasje i hele 80 minutter.

Vi skal jo opp i høyfjette, og i dette landet så vet man jo aldri hva man støter på. Et dekkskift var høyst nødvendog. Og hvem tror dere står for dekkskifta her i huset? Jo det er meg. Men blir det annerkjent? Nei.
Jeg løfter og bærer alle dekkene i og ut av bilen,og  kjører til et serviceinnstlt sted som tar seg av dette. I fjor kom jeg i juni for og legge om til sommerdekk. Da var jeg høygravid og jeg bærte rundt på disse dekka. Jeg fikk en del blikk av folk, men ikke i nærheten av en applaus. Jeg gir opp.

Men nå fokuserer jeg fremover, helgen står for tur. Bilen er klar og sluggemor er klar.

Heisann Geilo!

 

 

 

BLOGGTOPPEN VS. SYLTELABBEN

Kjære lesere.

Hva er en interessant blogg? Unnskyld at jeg spør. Denne bloggverdenen er rimelig stor, og det er maaaange som blogger. Men jeg kan ikke noe for at jeg lurer på hva det er som gjør at de største bloggerne akkurat er de største. De skriver jo ikke om noe spesielt? Det er jo "alt og ingenting" og hverdagen. Hva er det som gjør at de har kommet seg til toppen? Jeg undres og jeg funderer, er det sånn at man virkelig må kaste seg rundt og lage innlegg som inneholder provoserende ting, nakenhet og tydelige tegn på høyt pengeforbruk? Er det virkelig det som fenger?
Dette er ingen kritikk til de store bloggerne, jeg er stor fan.
Men hva med sånne som meg da? En sliten, dvask og kjedelig småbarnsmor, som til dels har utgått på dato, er ikke det noe folk vil lese om da? Nei, det er ikke spennende nok, forståelig. Hvem vil vel lese om hormonspiraler, overflødig flesk og trassalderens kraftige tak rundt min sjel?

Nå sitter jeg her i soffan og glaner utover stua som er dekket av leiker og rot. Også et tørkestativ med klær som jeg selvfølgelig hadde klart å glemme ute på terassen i natt, fint med det regneværet i formiddag da.  Mitt stakkarslige forsøk på å gjøre det en smule fint her, med sauskinn og diverse, ja det kan jeg bare drite i. En av ungene hadde en aldri så liten ulykke som innvolverte en solig mengde avføring her for litt siden. Jeg feilberegna fullstendig og ante fred og ingen fare helt til jeg så at det hadde rett og slett rent gjennom hele bleia. Ungen satt fornøyd og glad på et av mine dyrebare sauskinn fra Irland. Resultatet av den runden der var at jeg måtte faktisk klippe og stusse saueskinnet i etterkant, for det var ikke like hvitt lenger. Folk sier "Nei du må bare fjerne alt som ungene kan ødelegge". Men altså, da må vi jo fjerne alt av møbler og bare se til å få plasta ned hele huset, for det er jo absolutt ikke en eneste ting som er trygg med to ville tornadoer løpende rundt her. Nei sånn vil jeg ikke ha det, makan til trist a gitt. Nei da får vi heller bare tåle å måtte stusse litt på saueskinna.

Jeg prøver å ha bittelitt fokus på meg selv for tiden, ikke bare for min egen del, men også for Glenn sin del. Stakkars mann. Ting blei vel kanskje ikke helt som han hadde sett for seg. Det starta jo så bra. Og nå, nå har ha mor endra fasong og "snuppa" har plutselig blitt "syltelabben". Snakk om å ha utgått på dato! Jeg skal ærlig innrømme at denne slankinga som jeg iherdig prøver på, det er jammen ikke lett. Jeg merker ikke noe særlig forskjell, og buksene er like trange som før. Jeg syns det er urettferdig rett og slett, for jeg gjør virkelig en innsats, men blir jeg belønna for det? Nei....

Tuddelu!

 

HARRYTASS

Jeg går stadig å drømmer om å reise avgårde på en deilig og rolig ferie. Jeg ser for meg at jeg ligger på ei solseng ( merkelig nok så veier jeg ca 35 kg mindre når jeg ser for meg dette), sola steiker og et duggfriskt glass med hvitvin ved min side. Men som sagt, det er rein dagdrømming.
Glennebass liker seg best hjemme, og fremover så er det jo hoteller med et godt aktivitetstilbud til barna som gjelder.
Jeg har jo et par-tre minnerike sydenturer fra mine glansdager som jeg kan tenke på, her jeg sitter hjemme og lengter etter sol og varme.

Men i dag åpnet det seg en mulighet for et aldri så lite utenlandsopphold. Min gode venn Martin, eller egentlig så er ha bestekompisen til Glenn, men jeg låner han litt innimellom, vi satte kursen mot Sverige og nærmere bestemt Svinesund.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg er rimelig godt kjent på Nordbysenteret, og jeg er ikke flau for å si det. JA, jeg er harry og jeg syns det er helt greit.
Jeg er kanskje ikke den skarpeste kniven i skuffen når det kommer til sånne store og viktige ting, men spør meg hvor kokosmelka står på Nordbysenteret, og jeg kan ta deg dit på 10 sekunder.

I dag blei jeg ekstra glad når jeg fant "røstipotatiser" i frysedisken. Sånne trodde jeg at man bare fikk på restaurant (jeg er ikke så ofte ute å spiser da kan man si), så resultatet ble jubel ved middagsbordet i heimen når a mor kunne servere poteter på en annen og mer kulturell måte enn vanlig.


Jeg vandret litt rundt mens Martin handlet inn sine nødvendige toalettartikler, og da kom jeg over denne must-have genseren med sjølveste JB på. Denna hadde vært noe å smette inn i før natten smyger seg på, men dessverre så hadde de ikke min størrelse.

 

Så alt i alt har dette vært en ganske så fin dag, ikke bare har jeg fått handla inn en solid mengde kjøtt og flesk, men jeg har også krysset riksgrensa, og jeg vil si at jeg har vært en smule lengre sør enn om jeg ikke hadde dratt. Jeg er fornøyd med mitt litt avbrekk fra hverdagen.
Takk igjen Norbysenteret for at dere alltid har åpent og fulle disker når jeg kommer, dere er ikke syden men dere er en god nummer to. Og takk Martin, for ditt ubeskrivelige gode reiseselskap.

 

 

Tuddelu fra Brøytefrua

 

 

SEND MOR PÅ JAKT -EN INVESTERING FOR EN HYGGLIGERE HVERDAG

Når man får barn så er det lett og bli dratt med i dragsuget og på en måte glemme seg selv litt. Og det er jo naturlig at man kanskje ikke setter seg selv først etter at man har fått barn. Jeg har jo lenge følt at jeg har forsømt meg selv på en måte. Dagene bare flyr avgårde, unger som hyler og et evig stress for å skulle rekke de tingene man skal i løpet av en dag. Mine personlige ting, som det å sminke seg og kanskje dra over legga en gang i ny og ne, det faller langt ned på lista. Og man blir jo ikke akkurat sjarmerende av den slags adferd.
Jeg mener at selv om man får barn, så er det viktig å ikke glemme seg selv helt bort. Ihvertfall så føler jeg at for meg så er det viktig å ivareta mine interesser og kunne ha litt egentid innimellom, nettopp for å klare å fungere bedre som mamma. Vi er alle forskjellige og vi takler foreldrerollen forskjellig, og det må man respektere.

Til tross for at mine aller nærmeste ikke har noe tro på meg som jeger, så har jeg nå tatt både jegerprøve og storviltprøven, og er straks klar for årets elgjakt. Glennebass bare ler stille av meg. Men jeg så hans bekymrede blikk da han i dag oppdaget at det rulla ammunisjon rundt i bagasjerommet på konebilen. Mulig jeg er i ferd med å bli noe mer barsk enn han hadde håpet på!
Jeg har vært å plukket meg ut en særdeles nydelig jaktdress, som jeg har fått trøkt den bulkete kroppen min inn i. Jeg kommer til å gå i ett med naturen, og på den måten være ekstremt farlig der jeg skal sitte fullada med ammo ute i de dype skoger.
Det er godt elgen ikke er kjøtteter sier nå jeg, for da ville jo jeg fungert best som åte.

Som dere sikkert ser, så tar jeg meg veldig bra ut i kamuflasje.

Jeg er både spent og redd for hva som venter meg på jakt. Jeg skal være med på opplæringsjakt for damer i Trysil i oktober. Jeg skal altså dra langt ut i ødemarka og treffe en gjeng med blodtørste jegere som jeg aldri har møtt før, og jeg skal bo i noe som heter "koie", et sted hvor det ikke er særlig dekning. Jo mer jeg tenker på dette, jo mer redd blir jeg. Jeg har sett altfor mange skrekkfilmer, og jeg ser at dette kan bli en bra historie. Jeg er i tilegg ikke spesielt god på sånn felles soving, og jeg liker å ha mitt eget toalett. Så dette kan bli spennende og utfordrende, både for meg og ikke minst for den stakkars personen som skal dra rundt på meg i Trysils dype skoger i hele 4 dager.

Så jeg føler meg heldig som har muligheten til å få gjennomført dette. Og endelig etter mange år får jeg oppfylt drømmen om å være jeger. Og poenget mitt med dette innlegget, bare sånn for å komme inn igjen på det jeg startet å skrive om, er at dette er en måte jeg henter energi til å holde hodet over vann i hektiske hverdager. Det å kunne få muligheten til å være borte noen timer innimellom for å trene med rifla, eller ri en tur i skogen. Dette er ting som er viktig for meg, og som er viktig at jeg faktisk tar meg tid til. For hvis jeg ikke gjør det, og bare nedprioriterer mine egne interesser
h e l e tiden, da har jeg tilslutt ingen energi og alt blir ekstra tungt. 
Og dessuten så kan det å skyte på blink virkelig anbefales hvis man sitter inne med en god del frustrasjon fra f.eks. påkledning og tannpuss av en bestemt 3-åring.
Ta ansvar for sjel og kropp, så blir alt bare topp ( eller ihvertfall kanksje litt lettere).

Tuddelu!

STREKKMERKER SÅ STORE SOM HOGGORM

Vær deg sjæl, sies det.
Men herregud, jeg har ikke sett meg sjæl på flere år, tenker jeg.
Standaren på mitt ytre vesen har forfalt. Til de grader. Jeg er ikke en av de damene som forenes godt med svangerskapkiloene, men de forenes tydeligvis godt med meg, for de har hengt fast ved meg siden de ankom.

Jeg ville aldri vært foruten grunnene til at jeg har disse kiloene, barna mine. De er det beste som har skjedd meg, bare så det ikke er noen tvil om det. Men det må da være lov å bli en smule bitter når en ser seg selv i speilet nøyaktig et år etter fødsel, og man ser like diger ut som den dagen man rulla inn på fødestua. Og man blir jo ikke akkurat mindre bitter når man ser rundt seg i sosiale medier, og ellers i hverdagen, der man ser mor og barn i en lykkelig setting, hvor mor er like slank som hun var i sin glade ungdom og babyen er vel knapt en måned gammel. Altså da blir jeg muggen. Jeg burde vel egentlig unne de som er den type mennesker denne fantastiske egenskapen, men sorry, innerst inne så gror det et lite hat.

Ekstra kvalm blir jeg av disse "3-dager-etter-fødsel-selfiene", hvor en stolt mor viser frem sin slanke kropp og six-pack. Hva er det for noe søppel å slenge rundt på nettet? Ca. 2 % av verdens befolkning ser sånn ut etter et svangerskap, så med andre ord så er det svært uvanlig og ikke det normale. Men på en eller annen måte kommer ikke "det riktige" bildet av en postfødende mor frem. Hvor er bildene av smårusa mødre, som har revna fra skroget og helt opp til nakken, og som bruker bleier på størrelse med putetrekk? Hvor er bildet av mødre som griner av frustrasjon? Hvor er bildene av mødre som har soppinfeksjoner på titsa og og strekkmerker så store som hoggorm? Nei, la oss kalle en spade for en spade, og ikke forvrenge verdens syn på hvordan en postfødende mor ser ut.

Når utgangspunktet blir som vi ser over her, da er ikke mulighetene mange. Stressende hverdag med småbarn er jaggu ingen spøk, og med dårlig selvbilde i tilegg så kan det bli ganske slitsomt.  Og jeg har nemlig forhørt meg litt rundt, og jeg finner faktisk trøst i å høre at andre også har en kaotisk og slitsom hverdag. Og det er ganske så mange viser det seg, som faktisk opplever småbarnsperioden og tiden etter svangerskap som et lite helvete, det bare kommer ikke tydelig nok frem i sosiale medier. Og jeg blir faktisk glad (les: lettet) av å høre at andre har det litt kjipt. Det høres fælt ut, og det er det sikkert også. Men sånn har jeg altså blitt.
Jeg har kommet til en punkt i mitt liv der jeg kjenner at det å se ut som jeg er halvt død og ufresh, det orker jeg ikke lenger. Jeg orker ikke sammenligne meg selv med "den perfekte mor" som blir fremstilt "der ute", men jeg må allikevel ta noen grep. 
Det er på tide å grave forbi tamponger og tanntråd, og videre ned i skuffen til der sminken min har oppholdt seg de siste åra. Jeg skjønner at jeg må prioritere meg selv litt, ikke bare for min egen del, men også for mine nærmeste. For når man ikke føler seg bra eller har det bra, da er man ikke særlig årleit å være sammen med heller. Jeg blir en drage. Og ingen syns drager er spesielt fine på nært hold.

I dag har jeg vært hos frisøren og fresha meg, og det var himmelsk. Jeg fikk altså en hodebunnsmassasje som var så vanvittig god at jeg er helt seriøs når jeg sier at Jesus sjøl stod å vinka på meg i det fjerne. Jeg dubbet av og det var skjønt.
Frisørturen var livsnødvendig, og jeg føler en bitteliten boost av å se at jeg trenger faktisk ikke se ut som et fugleskremsel, hvis jeg ikke vil.

1)

2)

3)

Jeg sier ikke at jeg ser ut som en gudinne, men det blei jammen meg noen hakk bedre.
 

Så nå gjelder det bare å IKKE  la seg innbille gjennom sosiale medier at hverdagen er problemfri, eller at "alle" mammaer ser superfreshe ut hele tiden.
For det er bare bullshit.
Ja til realitet.

 

Tuddelu fra Brøytefrua

Kjøttkaker, vær så god!


Ja her står jeg i all min prakt og skinner som en diamant mens jeg lager et herlig måltid til min kjære familie. Det er fælt å observere hvordan ens ytre har fallert så kraftig i løpet av disse årene. Men dette er altså den harde hverdagen. For meg, og mange andre. Men jeg skjønner ikke hvordan "alle" dere andre mødre klarer å se så freshe ut midt oppi det hele?? Altså jeg ser ut som om jeg nettopp har blitt utført gjenopplivning på hver eneste dag. Jeg trenger skjønnhetstips som passer inn i en hektisk hverdag. Og hvis noen føler for å tipse Jan Thomas om et "prosjekt" - IKKE NØL!

TAKK GUD FOR CELLULITTENE MINE

Ja, da var nok en helg over og uka står for tur.

Jeg bråvåknet i dag tidlig og skjønte knapt nok hvem jeg var. Klokka viste 07.45, og det var stille i huset - alle sov! Det er ikke hverdags i detta huset. Ca 2 minutter senere var alle mann på dekk og dagen kunne rulle igang.
Jeg fikk innvilget litt alenetid rett etter vi stod opp, og valgte dermed å sale opp min stolte ganger Benny, og ri en tur. Da jeg hadde fått slengt den digre kroppen min opp i salen satte jeg kursen mot nyslåtte jorder og skogen. Herlig altså, fullstendig stillhet og ikke en kjeft i sikte. Det er balsam for sjela, det kan jeg love dere.

Det hele var fantastisk, helt til ca 4 sekunder etter at dette bildet ble tatt. Det viste seg at vi hadde kommet midt oppi ei duejakt, og skuddene ble avfyrt rett ved der vi var. Skal si den turen fikk en brå avslutning. Hesten dreit på seg og ville umiddelbart hjem. Jeg spente til med hver eneste cellulitt jeg har i håp om å holde meg sugd fast i salen ved hjelp av blekksprutteknikken. Sånn sett er det jo veldig kjekt med disse cellulittene, og de fikk med trygt hjem heldigvis.

Vi har jo som noen har registrert fått oss kyllinger her på gården. 11 vakre små fævler som forhåpentligvis er høner alle sammen. Vi vil jo ha egg, ikke hylende haner. Jeg og min eldste datter satt i formiddag og kosa litt med disse kyllingene, vi må jo prøve å få de litt tamme disse fjøra.
Thea klappet og klukket med den søte og fluffy kyllingen, da hun plutselig så på meg og så: "Mamma, jeg vil spise den til middag"... Altså, jeg blei litt stressa av den kommentaren og ei litta rød varsellampe begynte å blinke i det fjerne. Ja vel, så hun vil spise opp kjæledyra sine? Det er vel forhåpentligvis en del av denne sjarmerende utviklingen disse små har. Jeg fikk bortsnakket det hele med at vi skulle jo tross alt ha taco i dag. Kyllingen ble fort glemt.

Ellers har vi vært å bada i dag, innendørs bassenganlegg som vi er så heldig å ha her i kommunen.  For å være helt ærlig så er det noe av det værste jeg kan tenke meg. Jeg hater offentlige bad. Det blir altfor mye nakenhet. Jeg er vant til nakenhet i itt yrke som sykepleier, men det blir straks noe helt annet når jeg må være en del av det. Og for å ikke snakke om følelsen av å trøkke seg inn i bikinien som allerede var for liten FØR jeg fikk barn. Det er ikke noe som styrker forholdet mellom meg og Glenn.
Så der satt jeg da, i barnebassenget og plasket som om jeg var en blåhval som var blitt plassert i ei fontene. "Green Peace" ringer vel i morgen med ønske om å bruke meg som maskot  - Redd hvalene!
Men, hva gjør man ikke for sine barn? Stort sett det aller meste.

 

Tuddelu fra Brøytefrua

DRIT I RUCCOLA'N

Oh holy friday, we meet again.

Hva skal jeg si? Uka har vært røff. Vi snakker blod, svette og en god del tårer. Eldstemann har som tidligere nevnt skadet tennene sine, og uka har båret preg av det naturlig nok. Men hun er heldigvis bedre nå. Minstemann dro på seg en solid forkjølelse forrige helg, som nå i tradisjon tro er ført videre til samtlige medlemmer av familien.

Det jeg ønsker å sette fokus på i dagens innlegg er rett og slett middag. Jeg er en middagsperson. Jeg elsker mat, om det er morgen, middag eller kveld for å si det sånn. Og det er jo også en av mine største lidelser i dette livet. Jeg spiser selvom jeg kjenner at kvalmen siger på, og derfor ser også kroppen min mer ut som en fjellovergang enn noe annet.

Men det er spesielt en rett, en rett som jeg er meget god på å tilberede, som jeg syntes at fortjener litt mer heder og ære enn den har.

Spagetti a la Capri. Nemlig.

I fare for å bli slaktet av foreldrepatruljen, så velger jeg allikevel å sette fokus på denne hermetikkboksen. Jeg serverer gladlig dette til mine barn, og er det noe som faller i smak så er det jammen den smørja der. Altså, hva er det å ikke like?

Pasta  - innafor
Pølser - innafor
Kjøttboller - innafor

Altså, dette er jo de fleste barns yndlingskombo av matretter. Så hvorfor får jeg tvilsomme blikk fra andre mødre i butikken når jeg "fyller" vogna mi med hermetikk? Er det liksom ikke bra nok fordi det ikke tar 2,5 time å lage? Kom ikke her og si at dere ikke kjenner på fristelsen av å bare slenge litt spagetti ala capri i ei gryte, 5 min på full kok og vær så god? Blide og glade barn som kan boltre seg i en herlighet av en rett. Jeg syns det må være helt greit å innrømme at man fra tid til annen tyr til dette produktet (eller andre hermetikkprodukter, lys lapskaus er veldig godt).
Og man er ikke dårlig foreldre av den grunn. Tommel opp for hermetikk!

Her om dagen hadde jeg stått i over en time og laget middag - hakket opp, skrelt, stekt og kokt etter alle kunstens regler. Jeg var svett når jeg var ferdig. Ble det måltidet satt pris på tror dere? Hadde vi en hyggelig familiemiddag preget av ro, harmoni og lykke?
Nei. Det så ut som om IS hadde vært innom.

Nå er riktignok dette bildet oppned, men legger dere godvilja til så ser dere hvor den middagen havnet.
Og da tenker jeg tilbake på de gangene jeg har servert Spagetti a la Capri;  det har ikke vært en bit på gulvet!
De sluker det på lik linje som jeg sluker sjokolade - vi lar ingenting gå til spille!

Få opp øya folkens, gi etter for hermetikken og drit i ruccola'n.

Det skal også nevnes at i skrivende stund så står det faktisk en gryte fårikål og godgjør seg på vårt kjøkken. (Bare sånn at dere ikke tror at vi lever på hermetikk). Jeg fikk nærmest slag da jeg så at fårikålkjøttet endelig lå dandert i kjøledisken i dag. Jeg heiv meg over det som om det skulle vært vann i en ørken.
Så nå sitter'n Glennebass og mildt sagt fråder borti sofakroken her og venter på at jeg skal bli ferdig med dette innlegget så vi kan stupe oppi den gryta.

Så da gjenstår det bare for meg og ønske dere alle en spektakulær fredagskveld.

Tuddelu fra Brøytefrua


 

BURSDAG MED BISMAK AV BLOD OG SVETTE

I forkant av Glennebass sin gebursdag dro jeg og Thea ut for å shoppe en liten gave.
Det var relativt god stemning, og jeg følte at jeg hadde nogenlunde kontroll over situasjonen. Jeg hadde et "ess i ermet" ved at det var lørdag, så jeg kunne jevnt og trutt nevne at vi snart skulle kjøpe lørdagsgodt hvis hun var snill. Og hun var jo veldig snill da.
Vi ankom en klesbutikk og jeg kjenner svetten begynner å piple da Thea kjapt blir veldig varm i trøya inne i den butikken. Snakker med kunder, ansatte og det som er. Jeg jobber hardt med å finne noe passende å kjøpe, da en securitasvakt kommer i stø kurs mot meg.

"Det er ikke lov å gå bak der" sier han med usikker stemme, og slenger hodet i retning av utstillingsvinduet til butikken.
Da har altså Thea funnet veien bak en vegg og inn blant syltynne modeller i plastic fantastic. Jeg prøvde å trøkke den digre kroppen min mellom disse dukkene, uten hell. Jeg fikk lokket henne ut, ved hjelp av lørdagsgodt-metoden. Dette gjentok seg ca 43 ganger, og securitas-vakten så rimelig oppgitt ut, og jeg tror han gav opp.

Bursdagen åpenbarte seg i all sin prakt, og vi sang alt vi klarte til Glenn sin store glede, ca kl 06.00.
Ungene dro i barnehagen, og jeg startet forberedelsene til inntog av svigerforeldre fra alle kanter som skulle komme på ettermiddagen.
Jeg leste et blogginnlegg av "Pilotfrue" her om dagen, og jeg må jo si at det virker fristende å ha et slikt liv. Der viker livet svært lite stressende, fylt med velvære og cashflow. Det er ihvertfall inntrykket jeg får, men om det stemmer er jo en annen sak. Poenget er at jeg leste at hun skulle føne håret og pynte seg før mannen hennes kom hjem, fordi mannen fortjente en velstelt kone.
Altså, den traff meg umiddelbart. Jeg ser ut som jeg er skylt i land etter en kraftig storm. Jeg kunne ikke sett mer jævlig ut om jeg prøvde.

Jeg fikk vondt av Glennebass, og tenkte at ja, han fortjener vel noe annet enn å se djevelen i øya hver dag han også.
Så, siden det var hans bursdag så tenkte jeg at jeg skulle bruke dagen godt til å forberede både middagen og meg selv på en delikat måte.
Jeg var godt igang med kaka, og manglet bare glasuren, da telefonen ringte. Det var barnehagen. Oh shit, hva nå?

Thea hadde falt og slått munnen sin. Det var blod og manglende fortenner og diverse. Det bar avgårde til tannlegen i full fart, men en liten jente som var skrekkslagen fordi hun måtte til tannlegen to uker før egentlig tenkt. Noe vi har jobbet litt med, sånn mentalt sett.
Stemningen var absolutt ikke på topp, og stakkars Thea hadde slått seg kraftig.
Vel hjemme, med blødende munn og forslått kjeve, fikk vi plassert henne i sofaen. Stakkars liten.

Hun ble godt ivaretatt borti sofaen, og jeg  måtte bare hive meg rundt og fortsette forberedelsene, da det skulle komme gjester om en time!
Jeg fikk smelt sammen tre hjemmelagde pizzaer i rekordfart, og for å ikke snakke om kaka; den så ut som den kom ut av ræva på en hest. Jeg kjappa meg å tenne duftlys rundt omkring så det skulle ose av liljer og sjøbris til alles store glede. For jeg hadde jo ikke rukket å verken støvsuge eller vaske noe som helst.

Når gjestene rullet gjennom døra stod jeg fortsatt på kjøkkenet, i joggebukse, usminka og svett som en elv.
Jeg fikk løpt opp og skiftet til en sekk av en kjole og dratt på meg litt mascara. Jeg så ut som en ulykke. Og jeg kunne ikke annet enn å ha "Pilotfrue" i bakhodet, der hun satt i fred og ro, med nyføna hår og ventet på sin heldige mann.
 

Gratulerer med dagen a, Glenn. Vi prøver igjen neste år!

KAMPEN OM SENGA

Og du hellige søndag, i dag har du jaggu vært seig.

Vi var på fest i går. Bygdefest. Det er det værste og beste som finnes på en gang. Det er helt supert her utpå landet når det skjer litt festligheter. Da kommer alt som kan krype og gå, og vi samles på et avsperra område. Det er topp stemning, og man kjenner noen for hver meter man går. Man kan jo ikke annet enn å bli i storslaget. Og det er nettopp det som er så fælt. Man bare kjører på og skåler i vei, for man er jo så innmari glad. Det må jo gå galt, ihvertfall for oss småbarnsforeldre som er ute ca 2 ganger i året.
Vi hadde fått lurt a svigermor til å sitte barnevakt, og vi var ekstremt happy for å kunne dra på oss noe annet enn joggebuksa, og sprade bortover veien. Det vi ikke kom på før litt utpå var jo at; ja, vi har barnefri i kveld, men i morgen tidlig kl 06.00 så har vi absolutt ikke det.

Glenn hadde trekt det korteste strået denne helgen, han skulle nemlig stå opp med ungene i dag. Og jeg var fast bestemt på å ikke gi fra meg den muligheten til å få sove en ekstra time. Så stressnivået mitt blei rimelig høyt da jeg skjønte at han hadde falt for fristelsen av å kjøre i seg shots inne i baren. Jeg gikk inn og prøvde å stikke kjepper i hjula for den fuktige situasjonen som utspilte seg der, hele tiden med bilde av meg selv under dyna en søndagsmorgen. For å kunne sove litt ekstra, helt aleine i senga, det er gull verdt og det var jeg villig til å kjempe hardt for.

Jeg veit ikke hvordan det gikk videre inni baren, men jeg flakset ut foran scenen og lot meg rive med at fatter'n og bandet hans som sang herlige coverlåter. Go fattern! Jeg skjønte da at jeg var nok ikke helt uten promille selv, men herregud så moro a gitt. Jeg følte meg fri som en kjøttmeis og tenkte at morgentimene lå laaangt fram.

Det gikk jo som det måtte gå. Vi våknet med et brak, og Glenn var blodsprengt i øya. Men jeg rikka meg ikke fra den senga. Nå gjaldt det. Jeg skjønte at han prøvde samme taktikk som meg, men forgjeves.
Hvis han ville ha meg ut at den senga så måtte han ha ringt brannvakta for assistanse. Glenn innså at slaget var tapt, og han har vært muggen i hele dag. Relativt dårlig stemning. Men jeg fikk meg 1,5 time med herlig kvalitetssøvn, og det trengte jeg.

Og for å være helt ærlig så er det jo en investering for Glenn at han lar meg sove. Kvinnfolk uten søvn er vel ikke akkurat ettertrakta.
 

Nå er søndagen på hell, og en ny uke står for tur. En ny uke med slitne barnehagebarn, trassaldershow, forkjølelser og diverse. Man kan jo ikke annet enn å kjenne energien krible i kroppen. I morgen er det en stor dag, Glennebass har tross alt gebursdag, og jeg akter å gjøre dagen til en magisk opplevelse.

Ha en strålende søndags aften alle sammen. Personlig skal jeg trøkke i meg 200 gram melkesjokolade og late som om det er helt greit.

Tuddelu!

 


 

VASKEHJELP OG BÆSJELUKT

Fredag - favorittdagen i hele uka.
Det er den eneste dagen jeg ikke trenger å vri hjernen min for å finne på noe spenstig til middag, for da er det jo selvfølgelig taco. Hele Norges nye nasjonalrett.

Hadde en fantastisk kveld i går med resten av chicksa i syklubb-crewet. Jadda, såpass etablert er'n jo blitt at da er det klart syklubben er i gang. Etter et par glass vin og noen bobler så følte vi det var vår fulle rett å spikre en helg på Geilo, innkludert spabehandlinger. Dette er noe jeg ser svært frem til, rett og slett fordi sjela mi trenger førstehjelp. Så, takk jenter for en herlig aften. Vi sees på Geilo.

Da jeg kom hjem fra syklubben i går kveld blei jeg deprimert. Hele loftstua så ut som ei krigssone. Glennebass hadde inntatt bingen og sov som et nyfødt barn. Til min store irritasjon. I og med at vaskedamene skulle komme i dag (Ja jeg har vaskedamer, fordi jeg fortjener det (les: fullstendig nødvendig) var behovet for rydding tilstede. Jeg prøvde å bråke mest mulig mens jeg rydda i håp om at Glenn skulle våkne og se meg stå der i nattens mørke, mens jeg bretta tøy og rydda ALT. Hadde håpet han skulle føle han hadde verdens beste kone, eller bare få dårlig samvittighet. Men han sov som en stein. Ja ja, den som sover synder ei.

Så da sier det seg selv at det trynet som møtte samfunnet i dag morges, altså meg, så langt i fra bra ut.
Premenstruell.
Trøtt fra en annen verden.
Og fortsatt irritert pga rotet på loftstua.

Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg måtte bruke 5 minutter på å dytte på plass trynet mitt, så det så nogenlunde riktig proposjonert ut.
Da veit du at ting begynner å gå ut på dato. Og det er ikke greit. Hvorfor skal jeg bare forfalle og forfalle som en jævla middspist låve?


Jeg valgte å ha begge jentene hjemme fra barnehagen i dag. En såkalt kosedag på det lokale gårdsbakeriet med kuer og det som er. Jeg prøver forgjeves å dytte på med positive opplevelser sånn at de skal bare digge muttern sin. Men hylende trass-show kommer snikende på, selv til tross for at jeg er gjennomsvett av egeninnsats på å gjøre dagen fullstendig magisk. Jeg skjønner at det er jeg som sitter med de enorme forventingene, og ikke de. Hvorfor må jeg alltid slite meg ut fullstendig, bli skuffet, og så innse at herregud, eldstemann er jo ikke 3 år engang, ro deg ned a mor!
 

Fullstendig innsylta i svette, noen tårer, og en haug av ukontrollerte hormoner i sving, åpnet jeg ytterdøren, full av forventninger (nok en gang) til et rent og pent hus på sjølveste tacofredag.
Og hva ser jeg? Jo, den største bæsjebleia du kan tenke deg, som jeg hadde glemt å gå ut med i søpla før vi dro.
Bæsjelukt i hele huset.
Happy fredag.

 

Tuddelu fra Brøytefrua

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017
Brøytefrue

Brøytefrue

31, Røyken

Lubben, delvis positiv og stort sett alltid en smule stressa jente fra Spikkestad aka Spike City. 86 modell, men føler seg for øyeblikket klar for pensjon. Gift med min kjære Glennebass, som kjører traktor, gravemaskin, brøytebil, lastebil... You name it! Mamma til verdens beste jenter på 1 og 3 år. Sistnevnte er hardt rammet av trassalder, og la mama er ikke særlig god på å takle disse utbruddene. Bor på småbruk, har noen kjempehappy høner som bare går rundt å driter og ikke veit hva det vil si å legge et egg. På tunet rusler det også noen harmløse hester som veit å skvise hver ekstra krone jeg har ut av lommeboka. Livet er preget av harmoni, indre ro og velvære. Eller hvis jeg skal være helt ærlig så veit jeg ikke hva noen av de tingene er. Stress, fedme og søvnløse netter er heller ting som går igjen.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits